We could rule the world

You light the skies up above me
A star so bright you blind me
Don`t close your eyes 
Don't fade away


You and me we can ride on a star

If you stay with me
we can rule the world


You and me we can light up the sky

If you stay by my side
we can rule the world


If walls break down 
I will comfort you

If angels cry
I'll be there for you



All the stars are coming out tonight
They're lighting up the sky tonight 

for you

ORANGE / DONALD / OWEN / BARLOW /

Min perfekte lue

Det har vært en koselig jul og en travel høst. Mye nytt. Kreative egne skriblerier har det blitt lite av. Det har gått mest i Grimen og Kuhn. Og i korrelasjonskooffisienter (skrev jeg det riktig nå?). Men tenkte i alle fall si hei.
Se! Søstera mi har laget en perfekt lue. Og den var til meg. Heldig er jeg! <3


- med ønske om en fin jul videre til alle

Morgendis

Location: Fredriksten fortress
/no filter
/all photos are mine 

Barcode

Selv en skeptiker som meg må jo si seg enig i at det har blitt ganske så fint. 

den som går og venter på å arve et par sko, kan bli kald på beina ganske lenge

Som Aksel Sandemose så klokt sa. 

Derfor kjøpte jeg meg et par lekre vinterstøvler her forleden.

Neida, det var kanskje ikke helt det jeg tenkte på i den forbindelse. Jeg tenker på det å vente. Det er vel noe vi alle har gjort, og har et mer eller mindre balansert forhold til? 

Å mestre det å skulle vente er kanskje ofte forbundet med noe positivt. Ansette egenskaper som tålmodighet,fornuft og måtehold assosieres gjerne med dette beskjedne kunststykket. På motsatt fløy finner vi kanskje det å haste. Og hvem vil vel det? Fare avgårde, forhaste seg, ta ukloke beslutninger? 

Men det er likevel mang et aspekt ved det å vente. Er det ønskelig å leve i en usikkerhet, i en ventetid som strekker seg inn i uendeligheten? En ventetid som gjør kroppen seig og hodet tomt? En stillstand med manglende klarsyn, hvor du forvandles til en unnselig figur der handlekraften svinner hen i takt med dagenes kommen og gåen? 

Selv om veloverveielse og utholdenhet er både verdifullt og nyttig, må man alltid forsøke å åpne blikket for de tusen nyanser. La ikke livet bli en holdeplass hvor du blir stående å vente på en buss som kommer en gang om dagen - hvis du er heldig. En avsporing for øvrig, men flere steder i distriktsnorge er tradisjonelle busser erstattet av "taxibusser" - du ringer og bestiller, de kommer og henter. Det er jo egentlig ganske genialt når alternativet er å vente på en buss som ikke kommer. Så ikke vent lenger! Ikke vær redd. Det er greit å tryne. Vi lærer.


"Kun gjennom handling vinner livet i betydning"
H.C. Andersen

Bilde hentet fra harper.as

     

på svaiende grunn

Aamodt bru. Mitt territorium. Mitt trygge landskap. Jeg vet hvor jeg skal, jeg er underveis og på vei. Det er en umulighet å gå seg vill. Selv de som lever i villfarelse kjenner retningen. 

Gå. En duvende fornemmelse fyller kroppen i det jeg setter første fot på treverket. Fornemmelsen, som lett kan forveksles med båtturen med den tjuefemfots snekka, da brisen var flau og du gynget lett ved rekka. Fornemmelsen, som lett kan forveksles med turen hjem fra løkka, en time inn i morgenlyset og det var du som var brisen. 

Akkurat sånn er det.

Men så stoppet jeg opp. Jeg står på brua og snur meg og ser en annen vei. Jeg ser ned, ser under. Det var småfisk, andunger og dyvåte hunder. Det grumsete vannet har klarnet og gjort elva gjennomskinnelig. Det satt ikke en gang et troll under Aamodt bru. Sikten er god.

kiellands plass - barcode - sagene

fortsettelse

Hei. 
Er det på tide å tørke støv av Lupinellas? Ja, tenkte jeg. Det er så sannelig på tide. Og så tenkte jeg, hvordan i all verden skal jeg få til det? Oppi all hverdag, liksom. Så da gjør jeg det, da. Tørker litt støv her. Logisk. 

Jeg feirer gjenåpningen med ny skrifttype. Slår på stortromma, med andre ord.

Nye skriverier kommer sikkert med ujevne mellomrom. Hva med innholdet? Se til høyre i margen, det er alt jeg kan si. Ingen rød tråd i det hele tatt. Det blir gøy! 

Skrives snart :-)

Hadde jeg aldri trodd

Om meg selv, altså. Det er visse ting man ikke trodde at kom til å finne sted i vår levetid, for å si det sånn. Ting som tidligere var intet mindre enn UTENKELIG.

For eksempel den vanvittige idéen med å smøre OLJER inn i trynet. Når jeg var yngre tenkte jeg at oljer var fy-fy, ja, jeg vegret meg egentlig for å smøre noe som helst med kremkonsistens i ansiktet i det hele tatt, grunnet ekstrem discokuleeffekt. Men så erfarer jeg at oljer er helt fantastisk. Spesielt nyperoseolje og arganolje. Kokosnøttolje også. Ekstrapoeng for flere bruksområder (ansikt, kropp, hår, spis det, gjør hva heklefjell du vil med det. Nesten, da. Jeg er bare så imponert over naturens gaver).

Ja, også var det dette med jazz. For noen år siden hørte jeg masse på NrK Jazz, for så å ha noen års pause, av en eller annen absurd grunn. Men igjen, jazzen er tilbake og jeg elsker det. Kan sovne til det. Hva blir det neste, eksperimentell samtidselektronika med pikkolofløyte og marimbasolo som mediativt innslag i fredagskosen? (Ps. Skal ikke skryte på meg å være direkte BEVANDRET i jazzens verden – dere skjønner, på NrK Jazz er det aldri noen presentasjon av låtene).

Og gjett hvem som hopper rundt i høyet stua som en annen villmann (evt villkvinne) opptil flere ganger i uka. Jo, det er MEG, det. Kjære naboer, beklager så meget om dere har sett konturene av ukoordinerte armer og ben gjennom persiennene. Og kjære katten min, jeg er veldig glad i deg, men du trenger ikke stirre på meg som du har falt ned fra månen. Det kalles TRIM og er helt NORMALT og etter forholdene ser jeg helt NORMAL ut når jeg trimmer, så kjære pus, slutt å stirr.

Til syvende og sist så har jeg jo sluttet å røyke. Men det teller ikke, for det har jo vært planen helt siden jeg startet. Men det som er mer utenkelig enn at jeg sluttet å røyke, er at jeg fanden tute kjøpte meg et TANNBLEKINGSKIT i belønning. Dét er fader i meg MORSOMT, jeg som ikke har hull i ørene en gang (uten sammenligning for øvrig. Poenget er, jeg er jo liksom så au naturel eller hva det heter, og så... tannblekingskit?!? WTF, liksom). Men tilbake til HOVEDpoenget; opplegget funka særs dårlig, jeg glemte meg bort og drakk to kopper kaffe hver gang etter jeg hadde brukt tannblekingsstripsene.

Jepp. Så sånn er det. Hva med dere, noen som tør å stå fram med noen skjulte sider?

The person formerly known as me

God kveld i stua!

Nå har det altså gått 5 uker siden jeg tok mitt siste trekk! HURRA! Må forresten bare presisere at Kent i forrige innlegg på ingen måte er en kjæreste, samboer, bedre halvdel, gubbe eller hva man nå kaller det. Føler jeg må påpeke dette i tilfelle noen lesere ble forferdet og synes jeg var direkte slem som utleverte og dumpet Kent på den måten. Så slem er jeg altså ikke.

Og hvordan har det gått disse ukene? Nå kan jeg jo øse av mine erfaringer til alle dere som eventuelt ønsker å slutte, men som ikke har gjort det enda! Kan starte med et avskrekkende bilde:

Savner De blass og gusten hud? Har De for mye kronasjer? SÅ PRØV KENT DE OGSÅ! 

Den viktigste erfaringen jeg har gjort meg er faktisk at det var veldig mye verre å TENKE PÅ å skulle slutte, enn å faktisk gjøre det. For å være ærlig så har det faktisk ikke vært så veldig vanskelig. Så pri. 1 er vel å jobbe med motivasjonen. Hvorfor vil du slutte?

I forkant av røykeslutten er et godt tips å trappe ned til en veldig mild røyk. Jeg røyka hvit Kent i flere år faktisk, og hvit Kent er jo praktisk talt som fjelluft å regne. Når jeg tenker meg om så hadde det sikkert ikke vært så alt for farlig å røyke et par hvit Kent daglig resten av livet, men jeg skal ikke ha på meg å oppfordre til dette, så ok, jeg tar det tilbake.

Mitt tredje tips, som i alle fall funka på meg, er å tenke at jeg har lov til å ta en røyk i spesielle anledninger, hvis jeg ønsker det. Det hadde funka særs dårlig å tenke at jeg aldri noensinne skal få lov til å ta en røyk igjen. Så om jeg ønsker å ta en røyk på lønningspilsen, fisketuren eller i bursdagen til venninna mi, så gjør jeg det! Jeg tror cluet er at det må være PLANLAGT, ikke impulsivt. Og selvsagt: dette må ikke skje for ofte. For da er du ute og kjøre. 

Det dere sikkert lurer på nå, er hvilke forandringer som har skjedd i løpet av disse ukene. Er jeg blitt et nytt menneske?

Jeg har ikke merka så veldig mye til bedre kondis og alt det der. Noe som sikkert har med å gjøre at jeg (heldigvis) ikke har røyka så mye og lenge at tungpustethet, hoste osv har blitt et problem. Så kondisen er stort sett den samme, eller den jo så klart ikke verre, hehe. Men jeg slipper i alle fall å bekymre meg nevneverdig for røykerelaterte plager og imaginære hjertesmerter, og det er ikke å kimse av!

Men hør dere. Et par-tre uker etter røykeslutten dukka det opp mystiske røde prikker på armene. Armene så rett og slett ikke ut. Og ikke nok med det. Huden i trynet ble snål. Jeg bare:

HJÆLP!! Er det sånn det skal være så begynner jeg å røyke igjen!! BUHU.

Heldigvis hjalp det etter en ukes tid, og jeg pustet lettet ut. Og jammen synes jeg at hudtonen er blitt bedre (les: mindre grålig). Innbiller meg at dette var en slags detox av huden. Avfallsstoffene må ut, liksom.

Dessverre har røykeslutten hatt en, for meg, uheldig bivirkning. Jeg, som har vært velsignet med en ikke-eksisterende luktesans, har nå en nese som selv et neshorn (?) kan misunne meg. Det florerer jo av ekle, motbydelige lukter over alt! Og det verste, dere, er TUNFISKEN. Jeg, som tidligere har vært SÅ glad i tunfisk, praktisk talt brekker meg av lukta. Stakkars katt som elsker tunfisk, nå må hun pent finne seg i å få noe som ikke lukter fullt så jævlig. Og hvis hun en sjelden gang får tunfisk, så ikke pokker om boksen skal stå åpnet i kjøleskapet. Nei, den skal stå INNI EN ANNEN BOKS, forseglet!!!! Helst med hengelås.

Og alt lukter jo promp. Stakkars samboer som mang en gang i det siste er blitt beskyldt for å slippe en smygare når det faktisk ikke er tilfelle. Han har fått blikket: 

HVA I YTTERSTE DRANGEDAL ER DET SOM STINKER SÅNN HER????

Men det var visst bare en pakke kjøttdeig som ble åpnet, ops.

Og beklager så mye på etterskudd til menneskeheten hvis jeg tidligere har dynka meg i så mye parfyme at de gamle damene på bussen vred seg i misunnelse, men det var i beste hensikt.

Sånn rent bortsett fra dette, ser jeg kun fordeler med å være røykfri. Håper jeg er røykfri om et år også!

Happy me

Bye bye bad guy

Jeg er egentlig ingen tilhenger av å avslutte et forhold offentlig, men jeg er nok ikke den første som gjør det, og noen ganger må det til. En måned på etterskudd, men dog!

Vi hadde et forhold i flere år (i altfor mange år, når jeg tenker meg om). Jeg pleide ikke like typer som deg - en typisk bad guy. Jeg var skråsikker på at jeg aldri ville ta i en som deg med ildtang en gang. Så feil kan man ta! Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg falt for deg. Kanskje det var den mystiske gløden, den varme utstrålingen?

Vi hadde et av-og-på forhold egentlig, jeg visste jo at du egentlig ikke var bra for meg. Men selvsagt hadde du også dine gode sider. Du har en ekstremt mild personlighet til å være en av ditt kaliber, det skal du ha. Du var fin å ha hvis jeg var "litt" stressa. Det var kjempekoselig å se deg på morrakvisten når vi tok dagens første kaffe sammen. Men dessverre fikk vi et avhengighetsforhold. For å være ærlig så var det vel egentlig jeg som ble avhengig av deg..

De siste årene ble det, det er en skam å si det, nesten litt pinlig å vise seg sammen med deg offentlig. Sånne som deg er det ikke så mange som liker lenger. Før i tiden var du til og med med i filmer og reklamer, men sånn er det ikke nå lenger! Noen syns du er harry. Andre syns du lukter vondt (ikke for å være frekk, men du lukter jo ikke akkurat roser). Du kommer ikke inn i varmen noe sted lenger. Skulle vi treffes på cafè, måtte vi alltid gjemme oss på et gatehjørne, samme hvor kaldt det var. 20 minus, hey, ikke noe problem! 


I tillegg har du et veldig dårlig lag med barn, og, lets face it, du er ikke akkurat billig i drift. Hvis vi skulle ha fortsatt dette forholdet, tror jeg bekymringsrynken mellom øynene ville kommet langt raskere enn antatt. Ok, jeg fikk litt hjertesorg av å tenke på morrakaffen uten deg, men jeg tror du vil forårsake langt større problemer enn dét i framtida.

Men, jeg er ingen bitter type - jeg ønsker ikke å skilles i uvennskap. Så hvis vi tilfeldigvis skulle treffes på byen eller over et glass vin en eller annen gang, kommer jeg ikke til å skule på deg, nekte å snakke med deg. Vi kan sikkert ha en one night stand i ny og ne. Vi kan bare ikke ha et fast forhold lenger. Så kjære Kent, før du kommer meg i forkjøpet; du er sagt opp. Dumpa. Ha det på badet. Bye bye! 

Hilsen Lupinella

Snart, snart er det tid for...

... å gå opp på loftet, grave fram posen, det står «vårklær pakket vekk oktober 2012» med tusj, skriften har bleknet etter en lang vinter, men jeg kan fremdeles se hva som står og enda tydeligere er det når jeg åpner, der var sandalene jo, og stråhatten, jeg banker den lett og plasserer den på hodet, må smile, den hadde jeg nesten glemt


... å sette seg i lysthuset i hagen med iskaffe og avis en dag jeg har fri, alle andre er på jobb, hagen er min nå, det er stille, fortsatt kjølig i vårjakken, men jeg vet at om ti minutter når solens varme stråler hjørnet på den ruvende bygården og treffer hagen, lysthuset, akkurat der hvor jeg sitter


... å finne fram stanga, se på de fine spinnerne, den rød- og gullskimrende ligger fortsatt i skrinet, vi tar banen til Ulsrud med sekk på ryggen, går i timevis gjennom skauen, balanserer over bekken og manøvrerer oss gjennom knapt synlige stier, før vi finner de hemmelige stedene, bare naturen kan høres, en varm kaffekopp fra termosen blir til to og så blir timene plutselig borte inntil skumringen faller på og abboren kanskje har bitt


... å traske gjennom Kubaparken til løkka, det er marked i Birkelunden, jeg finner et håndlaget smykke, glade mennesker griller og gatemusikanten står på Olaf Ryes plass i år også, like ivrig som i fjor, det blir vaffel og kaffe før vi tusler hjem, men vent, det er åpent på Park, det fylles hvitvin i glasset, her kan vi sitte i myke kurvstoler og skue ut mot parken til solen forsvinner bak hustakene på Sankthanshaugen og jeg tenker at sånn skulle livet alltid ha vært, før jeg tar meg i det og nyter øyeblikket

Nytt år: ny finger ønskes, ja til boller for free

Hallo, folkens! Hvordan går det med nyttårsforsettene? Jeg har ikke...eh, helt kommet i gang enda. Er det ikke det alle har som nyttårsforsett, da; et nytt og sunnere liv? Men for å være ærlig har jeg aldri vært noen stor tilhenger av å sette seg urealistiske mål, dette er heller intet unntak i år. Jeg heier som alltid på den gylne middelvei. Derfor sitter jeg her og koser meg med ostepopen min og Nidars julefavoritter til halv pris med god samvittighet. Dessuten er det lørdag! Sunn kan jeg være på mandag eller noe sånt.

Ellers er jeg MEGET slepphendt om dagen. Jeg mister praktisk talt alt jeg tar i. Fryktelig vimsete, altså. I grunn ikke likt meg. Tror jeg. Og i tillegg (uten sammenligning for øvrig) har jeg pådratt meg noe så eksotisk som neglebåndsbetennelse. Og det gjør pokker meg vondt! Pekefingeren er totalt ubrukelig. Noe som dessverre går hardt ut over oppvasken og annet forefallende arbeid som krever utstrakt bruk av pekefinger. Godt jeg klarer å skrive på pcn, sier jeg bare. Langemann funker som bare rakkern. Dessuten tenkte jeg å rappe (merk dere ordspillet) kallenavnet til han der «Fingern», hvis ikke fingeren halveres i størrelse innen rimelig tid. Og hvis ikke, kan dere, når jeg går bortover gata med en pekefinger på størrelse med en middels hvalrosspenis, peke og le (med den velfungerende pekefingeren deres, selvsagt).

Men nok om Lupinellas helsetilstand og over til noe langt hyggeligere, og ikke fullt så fjasete.

Jeg må bare si noen gode ord om kjedekiosken på hjørnet! Var innom her om dagen etter kveldsvakt, litt sliten og trøtt, og det eneste jeg hadde lyst på var...boller. Og siden det var like før stengetid så FIKK jeg 6 boller, siden de likevel skulle kastes. Og de var ikke tørre en gang. Jeg insisterte på å betale, men det var ikke snakk om. Det er sånt man sjelden eller aldri opplever lenger, nå kastes jo alt uansett (eller sendes vekk som grisefôr - flaks for grisene, da. Skikkelig griseflaks). Nå vet jeg ikke om gutten i kassa gikk litt utenfor reglementet den kvelden, men hvis noen av dere som bestemmer at mat skal kastes leser dette - grip sjansen til å gjøre noe bra for noen! Jeg kan kjøpe mine egne boller, men det er ikke alle som er like heldige. (Ikke at boller er så sunt og flott, men dere forstår poenget). (Ps. Lurer på om jeg har lest at det allerede finnes bakere etc som praktiserer en ordning med å gi bort. Jeg har selv en del års erfaring fra den bransjen fra mine yngre glansdager, og det var den gang strengt forbudt å gi bort noe...kanskje dette har endret seg).

Essensen i dette (uten å høres helt ut som tåkefyrsten himself) er for oss alle og enhver noe å tenke over: la oss være litt rausere og snillere med hverandre! Det er ikke alle som er like priviligerte som meg og forhåpentligvis deg som leser dette. Og det er så lett å glemme.

Vel, det var alt jeg hadde på hjertet for i aften. Håper alle får et godt, nytt år!

Lupinella: i de indre kretser nå også kjent som "Fingern"

Sometimes the journey is the destination

Jeg elsker Fagprat av Flu Hartberg. Da jeg leste stripa under tenkte jeg at hei, her er det bloggmateriale! Host.

http://www.dagbladet.no/tegneserie/fagprat/?1350511200&d=-1

Husker nemlig godt min ungdoms vår hvor jeg og min like la de mest spektakulære planer for tjueåra. 

Vi var nitten og fulle av pågangsmot, vi hadde så klart hele verden for våre føtter. Vi hadde så mange drømmer, som vi med den største selvfølgelighet skulle gjennomføre. Vi hadde trua.

For det første skulle vi flytte til London. Vi skulle suse rundt i Camdens gater, bli med i en friteatergruppe og henge med de kuleste musikerne på Camden street (for både business & pleasure). Vi skulle studere smale fag ved universitetet på si og finne de særeste bruktsjappene. Og for det andre skulle vi satse helt og fullt på en kunstnerisk karrierevei. Vi skulle gi jernet.

Men det ble ikke London på girlsa. Det ble Oslo. Eksotisk nok for to 20-åringer fra bygda. Vi begynte å studere mer eller mindre sære fag og handla klærne våre på Underground. Vi bodde i kollektiv og drakk søndagspils på Mono. Det var gode tider. Og god tid til å legge lumske planer for resten av tjueåra. Vi skulle nemlig si opp de trygge jobbene som vi etter hvert hadde fått, og åpne kunst- og kulturhus. For en genial idè! Helst skulle det ligge i en gammel nedlagt fabrikk. Fem meter under taket og med lukta av murpuss og svart kaffe. Vi begynte å planlegge egenproduserte fotoshoots og collagekunst som skulle pryde veggene. Helt til vi fant ut at det ikke var rett tid og sted for slike elleville påfunn, liksom. Vi hadde da strengt tatt viktige jobber å gå til, hus og hjem og utgifter og...

Like fullt tror jeg det er sunt for sjela med slike (urealistiske) planer. Det å være inspirert, litt gira. 

Derfor har vi nå lagt store planer for førtiåra. Vi kommer førtiårskrisa i forkjøpet og stikker til Italia et par måneder, bor på en vingård, drikker rødvin og leser poesi til sola går ned (og gjerne litt lenger). Gubbene får bli igjen hjemme. Det interessante blir å se om vi DENNE gangen får det til. Kan jo ikke akkurat stikke fra ungene (som vi ikke har enda) heller. Og når sant skal sies, i mitt 31 år gamle hode har de litt mer jordnære drømmene blitt vel så spennende som de elleville. Og det å faktisk være i en prosess, ha inspirasjon og drømmer, om enn ikke helt realistiske, syns jeg er viktig. Og gøy! For det man vil nok, kommer man til å gjennomføre uansett.

Ps. Gleder meg til i morgen, T! Hvilke spektakulære påfunn klarer vi å hoste opp da? Hoho.

.      

Hvordan komme seg helskinnet gjennom den norske sommeren? Se her!

Når man bor i Norge, blir man etter hvert godt vant til regnfulle somre. Det var da vitterlig ikke slik i gamle dager? Mine barndoms somre var alltid solfyllte, uendelige og bekymringsløse.. Vel, det var den gang. Nå er somrene regnfulle, korte og fulle av bekymringer. Eller noe sånt. Derfor har jeg klekket ut noen fine ting vi kan gjøre dersom sola lar vente på seg, slik at vi kan bekjempe den plagsomme og nå stadig mer utbredte sommerdepresjonen!

1. Studér butikkenes høstkolleksjoner inngående (på nettet selvsagt, så du slipper å bevege deg ut i ruskeværet). Det er jo like greit å forberede seg på høsten først som sist.
   Menn på sin side kan prise seg lykkelige for alle hagemøblene, gassgrillen og de forbaska sandalene de slipper å kjøpe.

2. Vi damer bør selvfølgelig bruke en av de kjipe kveldene til å sortere klesskapet. Lov deg selv at fra nå av skal du kun kjøpe klassiske slitesterke plagg som aldri vil ende sitt liv i en søppelsekk.

3. Les en bok. Ja, en slik sak med tekst innenfor to stive permer, vet du. Skru av dataen og les! (Dette er mest en oppfordring til meg selv som dessverre glemte hvordan en bok så ut etter at den store datarevolusjonen gjorde sitt inntog en gang på nittitallet).

4. Ok, da: Gå tur i regnet. Egentlig er jo dette noe av det koseligste som finnes. Hvorfor sitte inne og være sur når man kan gå ut og være blid. Vi liker vel alle gjørme til knærne og begynnende sommerforkjølelser, vi er ikke vikinger for ingenting, liksom. Husk å smile og si hei til alle du møter.

5. Se på Hellstrøm rydder opp. Jeg blir alltid veldig glad og inspirert hver gang jeg ser denne mannen, som gjør en hver tordenfull aften til en sommerlig sorbet. Det er nesten så jeg får lyst til å prøve meg på en matrett som ikke innebærer bruk av verken kyllingkrydder, mais på boks eller andre lumske ingredienser.

6. Gjør noe du sjelden får tid til ellers. Som for eksempel sortering av gamle papirer (hvorfor i granskauen har jeg selvangivelsen fra 2003 fortsatt?). Eller oppussing og forpleining av legemet. Ikke at det er noen vits i å fjonge seg, det er jo ingen som ser våre nybarberte legger under regnfrakken likevel.
   
   
   
   
7. Stirr tomt ut i lufta i mer enn ti minutter, minst en gang om dagen. Gjerne med åpen munn (pass på at det ikke kommer noen fluer inn). Dette kalles meditasjon. NB. Ser ikke lurt ut, så bør helst utføres utenfor menneskelig rekkevidde.

8. Ring jobben selv om du har ferie og grin deg til noen ekstravakter.

9. Gå til nærmeste uteservering selv om det hagler og temperaturen nærmer seg snittet for november. Husk skjerf og gummistøvler. Ta gjerne med en venn eller tre. Bestill en duggfrisk halvliter og plant din snasne bakende på en stol. Her sitter dere til fingrene blir blå og ølen fryser – det er jo sommer, for pokker!

10. Hvis ingen av rådene funker, så har jeg selsagt et ess i ermet. Reis til sydenland! Eventuelt kan du bare vente til sommerdepresjonen går over av seg selv. For det er jo ikke så lenge til høsten, og skal vi se riktig positivt på det, er det jo like greit med en glidende overgang til dens mer kjente storebror, høstdepresjonen, dukker opp. God sommer!  
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    

En helt vanlig mandag

Hallo dere. Hva er vel mer interessant enn å dokumentere en høyst vanlig mandag? Tenkte jeg det ikke – akkurat det dere har ventet på! Lupinellas comeback når uante høyder! 

Dagen startet friskt. Regn. Pms. Og avspasering. Kunne vært verre! Men etter en titt inn i klesskapet sank motivasjonen til bunns. Der var det ikke mye igjen, gitt. Av rene klær, altså. Også skittentøyskurven har nådd de uante høyder, for å si det sånn. Vaskemynter, dere. Fellesvaskeri er ikke akkurat en velsignelse. For uten vaskemynter blir det fint lite vasking. Kanskje vaskemyntnaboen har dratt på ferie? Eller streika? Vel, jeg fikk da på meg mamelukkene, en bukse som egentlig er fin og en møllspist genser som lå innerst i skapet. Og ullsokker. Jaja, det regner jo, tenkte jeg.

Ettersom klesvasking utgikk var det klart for neste post på programmet. Hente en pakke. Som er blitt feilsendt til et utleveringssted jeg ikke aner hvor er. Akkurat som en bomtur til posten for noen dager siden ikke var nok. Men oppdagelsesferd i fremmede nabolag er sikkert moro, det. Jeg får i det minste innviet mine nye svarte, helt ordinære gummistøvler, tenkte jeg. Jippi!

Men regnet forsvant i det sekundet jeg var ute av døra. Jaja, tenkte jeg. Da er jeg i hvert fall vel skodd. Etter å ha gått i ring på Sagene en halvtimes tid, svett og jævlig, fant jeg endelig den pokkers butikken. Hurra! Pakke utlevert til moi. Humøret steg betraktelig, mens jeg vandret nedover nabolag hvor jeg aldri har satt mine gummistøvleben før. Plutselig åpenbarte det seg en park, jeg slo meg nochalant ned på en benk og drakk iskaffen min mens jeg kjente lukta av svidd gummi.

Njæ, får vel komme meg hjem, tenkte jeg. Kan jo hende vi har fått vaskemynter! I nye og høyst ordinære gummistøvler og stekende sol gikk jeg kappgang i retning hjemmet. Som en unge på julaften satt jeg nøkkelen høytidelig i postkassa og vred om. Men ingen julegave i dag heller. Nå gledet jeg meg bare til å få av meg de klamme støvlene. Vel oppe i fjerde titter jeg ut av vinduet og hva er det jeg ser – det striregner. 

Nesten så jeg vurderte å gå ut og ekstremteste støvlene mine, som til nå hadde blitt testet til ingen nytte. Stakkars støvler. Men kom ikke så langt. Måtte jo åpne pakka som jeg hadde gått gjennom ild og vann for. Og hva er greia med å pakke en liten, uknuselig kremtube i en SVÆR pappeske???

En helt vanlig mandag, altså. Og jeg lover, i morgen er jeg blid igjen! Er faktisk blidere allerede!

Oppdatering

Hei. Etter lengre tids tørke er Lupinella tilbake. Hva jeg har gjort siden sist? En hel del masse interessante ting, sikkert. Selvfølgelig skal dere få en statusoppdatering!
(Jobb er ikke inkludert i denne oppdateringen, da jeg stort sett befinner meg på jobb. Da ville dette innlegget blitt veldig langt. Det ville ikke tatt slutt. I hvert fall ikke før sommerferien. Ferie, hvor er du når jeg trenger deg?)

Men tilbake til saken. Jeg var på Forvandlingen! Makan til deprimerende forestilling. Glad jeg ikke er emo, for da hadde jeg vært ille ute for å si det sånn. Men når det er sagt, var det egentlig en fremragende forestilling som satte dype (sjelelige) spor (traumer). Neida. 

Tror jeg kom meg helskinnet fra det og anbefaler det gjerne (så lenge man ikke er nede i en av livets bølgedaler).

Og nå må jeg dra inn litt jobb. Det vil si reiseveien til og fra jobb. På denne reiseveien risikerer man nemlig å observere pussige mennesker som gjør pussige ting. 

Som han som satt på busstoppet og ropte «Marie! Marie!» med desperat røst ut i løse luften. 

Samme kveld, bare på neste busstopp, var det en mann som hoppet, danset og sang lykkelig med seg selv på en meget original måte. Tilfeldighetene (eller la oss heller kalle det skjebnens ironi, det høres mye bedre ut) ville ha det til at dette var på selveste valentinsdagen. Ojojoj.

Og i går på vei hjem fra jobb var det en røslig kar i tredveåra som også sang for seg selv, eller, brumlet, formelig skrek euforisk, UTEN headset - og det på TYSK. Hjelp, tenkte jeg. 

Da kom jeg på at det skulle være Rammstein-konsert samme kveld så jeg tilga ham.

Men på tide å slutte og skrive om alt det rare andre gjør, og heller konsentrere seg om alt det rare JEG gjør. Min største last i livet (bortsett fra sjokolade og et par ting til) må være nettshopping. Og jeg henter stort sett pakkene mine på den lokale butikken. Nå har de begynt å kjenne meg igjen (for lenge siden) og jeg får til og med spesialbehandling (slipper å vise legitimasjon). 

Men jeg synes jo egentlig at dette begynner å bli sånn passe flaut. Så kjære Sonja på Ica. Jeg er ingen shopoholiker, sånn egentlig! Ikke alt er til MEG – jeg bestiller klær til samboer også! Og sko til min venninne! Gaver til min nevø! Og TENK så mange returer og bytter det er, det virker jo som jeg handler mye mer enn jeg strengt tatt gjør! Det er da ikke min skyld at jeg må sende tilbake en BH for tredje gang fordi det er noe feil med størrelsen, puppene mine har da vitterlig ikke krympet (jeg sjekket dette grundig og kunne konstatere at de ikke har krympet). Så kjære Sonja – ha tålmodighet med meg. I hvert fall inntil jeg bytter utleveringssted i ren skam.

I dag har jeg for en gangs skyld vært fysisk innom en butikk. Jeg har kjøpt hårfarge. Jeg har ikke farget håret på evigheter. Jeg husker før, i gamle dager, hvor man farget håret fordi det var gøy. 

Jeg har hatt alt fra gulrot til kommunefarget til svart som natta til blondt m/ grønnskjær. Det var gøy, det. Nå kjøper jeg hårfarge fordi det står «covers grey» på pakken. Tidene forandrer seg, du.

Ellers har jeg drukket masse kaffe. Men skal prøve å ikke ende opp som Dave Grohl (bli innlagt på sykehus med kaffeoverdose). Ha en fortsatt fin aften!

Mono etter "Forvandlingen"
 - og her ser dere hva jeg mener med grått hår. HELGRÅTT!  UÆÆÆÆÆ

Jeg, en hvit metallkylling

For de som klør seg i hodet og lurer på om jeg har blitt sprø – neida, det har jeg ikke. I hvert fall ikke mer sprø enn vanlig. «Hvit metallkylling» er rett og slett en direkte oversettelse (fritt oversatt..) av det kinesiske tegnet jeg tilhører. Altså Hanen. Eller metallhanen for å være nøyaktig. Hanen høres unektelig litt bedre ut enn «kylling», det skal jeg være enig i. 

Og hvorfor jeg kom inn på kinesisk astrologi? Det er jo nyttårsaften i dag, dere! I følge den kinesiske kalenderen starter det nye året 23. januar. Nå går vi inn i Dragens år, noe jeg har lest skal bli forrykende, fargerikt og morsomt. Og det har jeg store intensjoner om at dette året skal bli. Jeg sier som Harald Rønneberg: «Jeg har en ekstreeeemt god følelse....» 

Forresten, jeg leste at den hvite metallkyllingen (eller metallhanen, da) er skikkelig arrogant. HVAFORNO? Det vil jeg ha meg frabedt. Sludder og pølsevev (ikke fra kyllingspølse, altså).

En HANE i luftig svev

Sånn rent bortsett fra at jeg kunne ønske jeg kunne feiret nyttårsaften i dag, jeg også (på nyttårsaften 31. desember jobbet jeg nemlig, hadde feber og kom hjem uten stemme og sk(r)ålte med meg selv med et glass...vann), føler jeg meg veldig klar for et år med Dragen. Jeg har nemlig lest at dette er året for «de store begivenheter». Og da bør menneskeheten skynde seg, før det er for sent hadde jeg nær sagt. 

21. desember er det jo som kjent dommedag, i følge Mayakalenderen. Noe som er omtrent like sannsynlig som at jeg er arrogant. Altså ikke så veldig sannsynlig - håper jeg. Hihi, neida. 

Men i og med at dette er året for fargesprakende og morsomme begivenheter, har jeg allerede nå lagt planer (ok, så er det vel ikke en begivenhet av dimensjoner, men likavæl): første morsomhet i år (altså i Dragens år) blir TEATER! Min Theater-interesserte (høhø) venninne og jeg skal på Forvandlingen på Nationaltheatret. Noen som har sett den allerede?

Fra Nationaltheatrets hjemmeside

Og jeg er veldig spent på hva dette året kan bringe av store og små begivenheter underveis. Og de som kanskje har hatt en vanskelig start på det nye året og som ikke følger kinesisk kalender, så kan vi jo tenke på at i følge den kinesiske kalenderen starter det nye året rett og slett i morgen! Nytt år og nye muligheter, blanke ark og fargestifter til. Håper det blir et godt år for dere alle! 

Hilsen den hvite metallkyllingen....nei, jeg mener metallhanen!! HANEN! Argh.

Fra historienet.no

Kundeserviceproblemer

Her i forrige uke ringte det plutselig fra et ukjent nummer. Med min skrekk for å ta telefonen fra ukjente numre, tok jeg den selvfølgelig ikke. Men da det ringte for andre gang, måtte jeg sjekke Gule Sider. Det var fra et distribusjonsfirma, som altså leverer varer du har bestilt, på døren. Da ble jeg med ett litt mer nysgjerrig, for jeg hadde da ikke bestilt noen varer? I hvert fall ingen som skal leveres på døren! Så jeg, JEG, ringte opp igjen. Og det var da moroa startet.

Damen i andre enden spurte om hvor jeg bodde, ned til den minste detalj. Det holdt ikke med husnummer og oppgang, neida, etasje og leilighetsnummer (!) var vel så viktig å få ned på papiret. Noe jeg egentlig stusset litt på, da samme firma har levert en vare til meg tidligere - helt uten problemer. Men greit nok, forståelig at de trenger dette slik at de finner fram lettest mulig.

Men når jeg ikke husket leilighetsnummeret (som for øvrig aldri blir brukt) ble det fort litt vanskeligere for damen. Det kom en fyr til unnsetning, og jeg ble satt på vent mens damen tydeligvis fikk opplæring i hvordan føre inn den informasjonen hun allerede hadde fått på pc – sånn hørtes det i hvert fall ut der jeg ble sittende og overhøre samtalen dem i mellom.

Jeg tok meg en runde i stua og og satte på kaffen så lenge. Da kaffekoppen var fortært var omsider damen tilbake på tråden. Jeg fikk vite at det var en pakke fra en bokklubb som skulle leveres. Jeg vrei hjernen min ganske mange ganger rundt, og kunne ikke for mitt bare liv huske å ha bestilt noen bok - eller glemt å avbestille, for den saks skyld. Jeg forsøkte å spørre om denne angivelige pakken ville bli levert i dag, for det er jo litt kjekt å vite, men da skjønte ikke damen noen ting, og jeg ble satt over til fyren som hjalp damen tidligere i samtalen. Han var særdeles overhyggelig. Joda, han kunne bekrefte at det var "en vare fra en bokklubb jeg er medlem i som skulle leveres, men han trodde ikke det var en bok", sa han. Nei vel? Jeg ble på dette tidspunkt usikker på om jeg hadde surret noe inn i granskauen og sa derfor bare «ok, takk for det» og avsluttet samtalen.

Det var nå tid for å sjekke «Min side» hos den aktuelle bokklubben. Hadde jeg virkelig glemt å avbestille eller hva skjer. Men neida; under «Mine bestillinger» var det såvisst meg ingen bok på vei, intet annet heller. Rare greier, tenkte jeg. Men så gikk det opp et lys, trodde jeg. AHA! De ringte sikkert kun for å få detaljert adresseinfo! Og det at fyren sa at «jeg tror ikke det er noen bok» - det sa han sikkert fordi det ganske enkelt ikke var noen bestillinger der og da! Haha, jeg er lur! Men dette måtte jeg søren meg få klarhet i. Jeg, jeg gjentar JEG, ringte opp igjen.

«Hallo», sa damen. Jeg presenterte meg på nytt og spurte om det virkelig var en bok på vei, da jeg ikke venter på noen bestillinger fra den bokklubben. Eller ringte de kanskje bare for å få detaljert adresseinfo? Damen skjønte ingen ting nå heller og ropte på sin medhjelper. «Er det fru Olsen NÅ IGJEN????!!» hører jeg ham si i bakgrunnen. Ja, for tenk, det er det. (Og hva er dét for en ting å si forresten; NÅ IGJEN? Det var da vitterlig DE som ringte MEG først).

Jeg gjentok spørsmålet mitt til den overhyggelige fyren som egentlig ikke var så hyggelig likevel. Han kunne bekrefte at det var en pakke til meg. Vel ok, da vet jeg at det tydeligvis er en pakke til meg som jeg aldri har bestilt. I og med at fyren ved første samtale hadde sagt «jeg tror ikke det er noen bok», dristet jeg meg til å spørre om han hadde info om hva pakken kunne være. Nei, det kunne da ikke HAN vite, og greit, det skjønner jeg, men da er det jo litt pussig å si at han «ikke tror det er noen bok» in the first place.

I stedet begynte han inngående og i detalj å fortelle om HVORFOR de måtte ha detaljert adresseinfo, og om deres interne arbeidsrutiner i forhold til levering av pakker. Hvorfor forteller du meg dette??

Det var da jeg gav opp. Jeg sa takk for samtalen og sa at jeg fikk kontakte bokklubben i stedet, for nå vet jeg hvertfall at det er en pakke på vei som jeg jeg aldri har bestilt!

«Godt, nytt år, Fru Olsen, godt nytt år!» sa han innsmigrende. JA, JEG VET JEG ER HES OG HAR INFLUENSA, MEN DU TRENGER IKKE SNAKKE TIL MEG SOM JEG ER 80 OG TILBAKESTÅENDE FOR DET!!! Dust.

Og med det fikk jeg bekrefta, en gang for alle, at det er en grunn til at man aldri bør ta telefoner fra ukjent nummer, langt mindre ringe de opp igjen.

-----------

Nå er det gått halvannen uke, men tror dere pakka har dukket opp....? Ti poeng og et ukjent antall bortkastede ringeminutter til den som tipper riktig.

En julefortelling

Jeg var på vei hjem. Egentlig var jeg ganske sliten etter en lang arbeidsdag, og jeg gledet meg til å komme hjem og inn i varmen. Jeg gikk fort, for ute sluddet det. Det var snart jul, og det lyste fra vinduer med julestjerner og levende lys i de gamle bygårdene. Jeg også lengtet inn til varme og levende lys. Da skimter jeg plutselig en liten skapning i halvmørket, like ved kanten av en av bilene som var parkert langs veien. Jeg stopper opp og titter. Den lille skapningen titter fram og jeg ser at det er en katt. En liten tass, kan ikke være gamle karen. 

«Hei», sier jeg. 

«Mjau», sier katten. 

«Så fin du var! Er du ute nå, du da?», svarer jeg.

«Mjau», svarer katten. 

Jeg setter meg ned på huk og glemmer at det sludder og er kaldt og at jeg helst vil hjem. 

«Lille venn, du var fin». 

Katten stryker seg inntil meg og maler, jeg tror han liker meg også. Sånn sitter vi, ganske lenge. Vi dyreelskere vet at når vi møter noen vi finner tonen med, er det vanskelig å løsrive seg. 

«Men nå må jeg gå hjem», sier jeg, til slutt. «Det var fint å hilse på deg». 

Katten er ikke riktig sikker på hva dette betyr, så han begynner å gå etter meg. 

«Du må gå hjem til deg selv, du, nå», sier jeg til katten, men han ser på meg med store øyne. 

Den oransje pelsen nesten lyser opp det dunkle mørket, og jeg tenker at jeg får lyst til å ta ham med hjem. Men fornuften tilsier at dette jo ikke er min katt, dessuten har jeg min egen lille pus som venter der hjemme.

Straks når jeg porten til bygården min, med katten hakk i hæl. Dog den har nok skjønt at den må belage seg på å være ute, for den hopper litt hit og dit, nysgjerrig som ungkatter gjerne er. I dét jeg åpner porten til bygården, piler den inn i bakhagen, over gjerdet og jeg ser den ikke mer.

Vel inne tenner jeg også levende lys, lager middag sammen med min kjære. Katten vår ligger på sofaen og sover, og jeg tenker at hun er verdens fineste. Ute sludder det fortsatt, men inne er det varmt. Etter middag og en kopp kaffe spiller vi brettspill til krampa tar oss, og krampelatteren tar oss igjen. Vi begynner visst å bli trøtte, det er sent. Vi ler så vi ikke hører at det kommer en lyd fra oppgangen. Ikke før latteren stilner. Det høres ut som det mjauer der ute. 

«Er det ikke det, da? Kanskje det er en katt i gangen som ikke kommer seg ut igjen, kanskje den har skadet seg?» sier jeg. Mjauene høres så såre ut. «Jeg må gå ut og sjekke». 

Jeg åpner døra, og rett utenfor døra mi sitter han, katten jeg møtte på veien hjem. Den lille oransje tassen sitter der og ser på meg. Himmelfallen står jeg der og lurer på hvorfor i all verden han står utenfor akkurat min dør, min oppgang, min etasje. 

«Kommer du på besøk til meg, du?» sier jeg forundret. 

Verden er rar. Og fin. Jeg tar ham i armene mine, bærer ham ut, nært, men flyktig, du kan ikke være hos meg. Ut i snøen, over gjerdet. Takk for besøket, lille venn. Kanskje sees vi plutselig igjen.