den som går og venter på å arve et par sko, kan bli kald på beina ganske lenge

Som Aksel Sandemose så klokt sa. 

Derfor kjøpte jeg meg et par lekre vinterstøvler her forleden.

Neida, det var kanskje ikke helt det jeg tenkte på i den forbindelse. Jeg tenker på det å vente. Det er vel noe vi alle har gjort, og har et mer eller mindre balansert forhold til? 

Å mestre det å skulle vente er kanskje ofte forbundet med noe positivt. Ansette egenskaper som tålmodighet,fornuft og måtehold assosieres gjerne med dette beskjedne kunststykket. På motsatt fløy finner vi kanskje det å haste. Og hvem vil vel det? Fare avgårde, forhaste seg, ta ukloke beslutninger? 

Men det er likevel mang et aspekt ved det å vente. Er det ønskelig å leve i en usikkerhet, i en ventetid som strekker seg inn i uendeligheten? En ventetid som gjør kroppen seig og hodet tomt? En stillstand med manglende klarsyn, hvor du forvandles til en unnselig figur der handlekraften svinner hen i takt med dagenes kommen og gåen? 

Selv om veloverveielse og utholdenhet er både verdifullt og nyttig, må man alltid forsøke å åpne blikket for de tusen nyanser. La ikke livet bli en holdeplass hvor du blir stående å vente på en buss som kommer en gang om dagen - hvis du er heldig. En avsporing for øvrig, men flere steder i distriktsnorge er tradisjonelle busser erstattet av "taxibusser" - du ringer og bestiller, de kommer og henter. Det er jo egentlig ganske genialt når alternativet er å vente på en buss som ikke kommer. Så ikke vent lenger! Ikke vær redd. Det er greit å tryne. Vi lærer.


"Kun gjennom handling vinner livet i betydning"
H.C. Andersen

Bilde hentet fra harper.as