En julefortelling

Jeg var på vei hjem. Egentlig var jeg ganske sliten etter en lang arbeidsdag, og jeg gledet meg til å komme hjem og inn i varmen. Jeg gikk fort, for ute sluddet det. Det var snart jul, og det lyste fra vinduer med julestjerner og levende lys i de gamle bygårdene. Jeg også lengtet inn til varme og levende lys. Da skimter jeg plutselig en liten skapning i halvmørket, like ved kanten av en av bilene som var parkert langs veien. Jeg stopper opp og titter. Den lille skapningen titter fram og jeg ser at det er en katt. En liten tass, kan ikke være gamle karen. 

«Hei», sier jeg. 

«Mjau», sier katten. 

«Så fin du var! Er du ute nå, du da?», svarer jeg.

«Mjau», svarer katten. 

Jeg setter meg ned på huk og glemmer at det sludder og er kaldt og at jeg helst vil hjem. 

«Lille venn, du var fin». 

Katten stryker seg inntil meg og maler, jeg tror han liker meg også. Sånn sitter vi, ganske lenge. Vi dyreelskere vet at når vi møter noen vi finner tonen med, er det vanskelig å løsrive seg. 

«Men nå må jeg gå hjem», sier jeg, til slutt. «Det var fint å hilse på deg». 

Katten er ikke riktig sikker på hva dette betyr, så han begynner å gå etter meg. 

«Du må gå hjem til deg selv, du, nå», sier jeg til katten, men han ser på meg med store øyne. 

Den oransje pelsen nesten lyser opp det dunkle mørket, og jeg tenker at jeg får lyst til å ta ham med hjem. Men fornuften tilsier at dette jo ikke er min katt, dessuten har jeg min egen lille pus som venter der hjemme.

Straks når jeg porten til bygården min, med katten hakk i hæl. Dog den har nok skjønt at den må belage seg på å være ute, for den hopper litt hit og dit, nysgjerrig som ungkatter gjerne er. I dét jeg åpner porten til bygården, piler den inn i bakhagen, over gjerdet og jeg ser den ikke mer.

Vel inne tenner jeg også levende lys, lager middag sammen med min kjære. Katten vår ligger på sofaen og sover, og jeg tenker at hun er verdens fineste. Ute sludder det fortsatt, men inne er det varmt. Etter middag og en kopp kaffe spiller vi brettspill til krampa tar oss, og krampelatteren tar oss igjen. Vi begynner visst å bli trøtte, det er sent. Vi ler så vi ikke hører at det kommer en lyd fra oppgangen. Ikke før latteren stilner. Det høres ut som det mjauer der ute. 

«Er det ikke det, da? Kanskje det er en katt i gangen som ikke kommer seg ut igjen, kanskje den har skadet seg?» sier jeg. Mjauene høres så såre ut. «Jeg må gå ut og sjekke». 

Jeg åpner døra, og rett utenfor døra mi sitter han, katten jeg møtte på veien hjem. Den lille oransje tassen sitter der og ser på meg. Himmelfallen står jeg der og lurer på hvorfor i all verden han står utenfor akkurat min dør, min oppgang, min etasje. 

«Kommer du på besøk til meg, du?» sier jeg forundret. 

Verden er rar. Og fin. Jeg tar ham i armene mine, bærer ham ut, nært, men flyktig, du kan ikke være hos meg. Ut i snøen, over gjerdet. Takk for besøket, lille venn. Kanskje sees vi plutselig igjen.