En julefortelling

Jeg var på vei hjem. Egentlig var jeg ganske sliten etter en lang arbeidsdag, og jeg gledet meg til å komme hjem og inn i varmen. Jeg gikk fort, for ute sluddet det. Det var snart jul, og det lyste fra vinduer med julestjerner og levende lys i de gamle bygårdene. Jeg også lengtet inn til varme og levende lys. Da skimter jeg plutselig en liten skapning i halvmørket, like ved kanten av en av bilene som var parkert langs veien. Jeg stopper opp og titter. Den lille skapningen titter fram og jeg ser at det er en katt. En liten tass, kan ikke være gamle karen. 

«Hei», sier jeg. 

«Mjau», sier katten. 

«Så fin du var! Er du ute nå, du da?», svarer jeg.

«Mjau», svarer katten. 

Jeg setter meg ned på huk og glemmer at det sludder og er kaldt og at jeg helst vil hjem. 

«Lille venn, du var fin». 

Katten stryker seg inntil meg og maler, jeg tror han liker meg også. Sånn sitter vi, ganske lenge. Vi dyreelskere vet at når vi møter noen vi finner tonen med, er det vanskelig å løsrive seg. 

«Men nå må jeg gå hjem», sier jeg, til slutt. «Det var fint å hilse på deg». 

Katten er ikke riktig sikker på hva dette betyr, så han begynner å gå etter meg. 

«Du må gå hjem til deg selv, du, nå», sier jeg til katten, men han ser på meg med store øyne. 

Den oransje pelsen nesten lyser opp det dunkle mørket, og jeg tenker at jeg får lyst til å ta ham med hjem. Men fornuften tilsier at dette jo ikke er min katt, dessuten har jeg min egen lille pus som venter der hjemme.

Straks når jeg porten til bygården min, med katten hakk i hæl. Dog den har nok skjønt at den må belage seg på å være ute, for den hopper litt hit og dit, nysgjerrig som ungkatter gjerne er. I dét jeg åpner porten til bygården, piler den inn i bakhagen, over gjerdet og jeg ser den ikke mer.

Vel inne tenner jeg også levende lys, lager middag sammen med min kjære. Katten vår ligger på sofaen og sover, og jeg tenker at hun er verdens fineste. Ute sludder det fortsatt, men inne er det varmt. Etter middag og en kopp kaffe spiller vi brettspill til krampa tar oss, og krampelatteren tar oss igjen. Vi begynner visst å bli trøtte, det er sent. Vi ler så vi ikke hører at det kommer en lyd fra oppgangen. Ikke før latteren stilner. Det høres ut som det mjauer der ute. 

«Er det ikke det, da? Kanskje det er en katt i gangen som ikke kommer seg ut igjen, kanskje den har skadet seg?» sier jeg. Mjauene høres så såre ut. «Jeg må gå ut og sjekke». 

Jeg åpner døra, og rett utenfor døra mi sitter han, katten jeg møtte på veien hjem. Den lille oransje tassen sitter der og ser på meg. Himmelfallen står jeg der og lurer på hvorfor i all verden han står utenfor akkurat min dør, min oppgang, min etasje. 

«Kommer du på besøk til meg, du?» sier jeg forundret. 

Verden er rar. Og fin. Jeg tar ham i armene mine, bærer ham ut, nært, men flyktig, du kan ikke være hos meg. Ut i snøen, over gjerdet. Takk for besøket, lille venn. Kanskje sees vi plutselig igjen.

Oss INFJ´ere i mellom

Nei, med overskriften sikter jeg ikke til en sjelden og mystisk hudsykdom eller en ny og banebrytende kostholdstrend a la LCHF. Jeg snakker derimot om resultatet av en personlighetstest, utviklet av den sveitsiske psykiateren Carl Jung (1875-1961). Det er en del år siden jeg tok testen for første gang, jeg hadde egentlig glemt det bort og ønsket derfor å ta testen på nytt. Ved å svare på en rekke spørsmål om din personlighet, atferd, handlingsmønster m.m, skal testen gi svar på hvilken av de seksten personlighetstypene du er mest lik. Jeg endte opp med samme resultat nå som sist. Bokstavene INFJ står for Introverted, iNtuitive, Feeling og Judging. Min opplevelse av testen er at resultatet er overraskende treffende.

• I – Introversion preferred to extraversion: INFJs tend to be quiet and reserved. They generally prefer interacting with a few close friends rather than a wide circle of acquaintances, and they expend energy in social situations (whereas extraverts gain energy).
• N – Intuition preferred to sensing: INFJs tend to be more abstract than concrete. They focus on the big picture rather than the details, and on future possibilities rather than immediate realities.
• F – Feeling preferred to thinking: INFJs tend to value personal considerations above objective criteria. When making decisions, they often give more weight to social implications than to logic.
• J – Judgment preferred to perception: INFJs tend to plan their activities and make decisions early. They derive a sense of control through predictability.

(Kilde: Wikipedia)

Og videre:

«..INFJs tend to be idealists, and because of their J preference for closure and completion, they are generally "doers" as well as dreamers.»

«They are, in fact, sometimes mistaken for extroverts because they appear so outgoing and are so genuinely interested in people -- a product of the Feeling function they most readily show to the world. On the contrary, INFJs are true introverts, who can only be emotionally intimate and fulfilled with a chosen few from among their long-term friends, family, or obvious "soul mates."»

«Usually self-expression comes more easily to INFJs on paper, as they tend to have strong writing skills. Since in addition they often possess a strong personal charisma, INFJs are generally well-suited to the "inspirational" professions such as teaching (especially in higher education) and religious leadership. Psychology and counseling are other obvious choices.»

(Kilde: Marina Margaret Heiss, typelogic.com/infj)

I følge Wikipedia er det bare 1-3 % av befolkningen som er INFJ´ere. Det er altså ikke så altfor mange av oss. Men jeg er tydeligvis i godt selskap, da kjente personligheter som både Goethe, Martin Luther King Jr., Nelson Mandela, Jerry Seinfeld, Mor Teresa, Nicole Kidman og bartemannen over alle, selveste Tom Selleck, påstås å være på den særdeles eksklusive listen.

Nå lurer jeg fælt på om det er flere INFJ´ere der ute som leser dette, eller er du kanskje en ENTJ eller en ISFJ?

Jeg tok testen her: http://www.humanmetrics.com/cgi-win/JTypes1.htm

Kjære alle sammen (sies med kongelig uttale)

Nå nærmer året seg slutten, og i den forbindelse er det på sin plass med ønsker om en god og fredelig julefeiring for dere alle. Og et godt nyttår, da. Jeg vet at enkelte i Norges land og rike har sett seg noe lei på de pertenlige og smått selvforherligende julebrevene som sendes land og strand rundt, både til tjukke slekta, grandtanter og mer perifere bekjentskaper, hvor familiens imponerende bragder og perfekte symbiose gjennom året som gikk, ubeskjedent brettes ut mellom glansede bilder av familiens «avslappende» sydenreiser, Jon Almås-aktige markaturer og heroiske dugnadsinnsatser. Phui. I respekt for alle de som synes dette blir litt vel klamt og klissete, presenterer jeg i år en alternativ julehilsen – på den ene siden et forgylt bilde av året som gikk, og på den andre siden et sosialrealistisk bilde av hvor trasig 2011 egentlig var. Og det beste av alt: begge versjonene er nesten helt sanne! Enjoy.

2011 var et nydelig år!

Lupinella jobber fortsatt som miljøterapeut og koordinator innenfor psykisk helse. Her er det stadig nye utfordringer, hektiske dager og et vitalt arbeidsmiljø. I tillegg til delansvar for kvalitetssikring av utøvende tjenester og flere andre tungtveiende ansvarsområder, ikke minst som stedfortredende leder, ble hun nylig innstilt som ny tillitsvalgt etter enstemmig valg. I tillegg kommer kursing og andre utviklende oppgaver. Gründersamboeren er fortsatt daglig leder og eier av eget web-basert firma - en bedrift med meget gode utsikter og bred kundegruppe som stadig vokser.

Lupinella har enda vinnerlykken med seg, og etter fjorårets premie som besto av 74 bokser kaffe og titusen spenn, ble årets vinnerlykke innkassert i et realt gavekort på skjønnhetsprodukter. Hva blir det neste?

Deler av sommeren ble tilbrakt i vakre Krakow, hvor vi utforsket de intime jazzscener så vel som de lokale markeder og turistattraksjoner. Dette var 30-årsgave til Lupinella fra samboer og her fikk vi virkelig pleiet romantikken til gangs.

Lupinella med sambo har holdt seg unna både svineinfluensa og lungebetennelser og kugalskap i 2011 og er takknemlige for det.

Ellers har samboer hatt mang en tur i skog og mark med fiskestang og kaffe på termos, hvor han lader batteriene og finner sjelero. Lupinella på sin side har hatt mange avslappende turer til sin kjære hjemby og tilbrakt kvalitetstid med store og små langs Iddefjordens pryd.

Vår kjære katt har det forresten bare bra og for en stund siden fanget hun en spurv som hadde sneket seg inn vinduet – godt å se at jaktinstinktene fortsatt er inntakt!

2011 var egentlig et skikkelig kjipern-år.

Lupinella, som jobber 100 % turnus, er på jobb både sent og tidlig, hverdag som helg. Når alle andre har fri, ja da er Lupinella garantert på jobb. Lupinella ble nylig ny tillitsvalgt fordi hun endelig fikk meldt seg inn i fagforeninga, men det var bare var to å velge mellom, og den forrige sa fra seg vervet. Samboer har lange dager på jobb og er derfor ikke riktig sikker på hva som er jobb og hva som er fritid, spesielt siden han har hjemmekontor (les: kjøkkenet).

Helsa står det heller dårlig til med. Bestefar på 80 er i bedre form enn oss to. Lupinella har migrene og det ene med det andre og rødvin er fy, mens samboer har jevnlige kjevebetennelser og tannproblemer grunnet stort forbruk av sitron i te, og har av den grunn sponset tannlegen med minst én tur til Dubai.

Dessuten ble vi så trøtte og lei hverandre på forrige ferietur at vi vurderer å bli hjemme til neste år.

Og for å si det sånn; med det været som var i sommer så ble det ikke mange fisketurene. På nattfiske ble samboer nesten angrepet av et villdyr av ukjent art og deretter overrasket av en levende svenske. Og med Lupinellas hyppige turer til hjembyen så går NSB med overskudd i år og.

Ellers har katta det bra, men her for en stund siden drepte og maltrakterte hun en stakkars spurv som hadde forvillet seg inn vinduet. Snakk om kaldblodig morderske!

                                                                        GOD JUL!

Menn og sånt

Fant ut at jeg har viet temaet menn alt for liten oppmerksomhet her på min elskede blogg. Det må det selvsagt gjøres noe med! Og alle hjerter gleder seg, vil jeg anta (spesielt mitt eget).

I løpet av mine 30 år har jeg jo møtt ganske så mange av arten. Ikke på den måten, altså. Nei, for all del. Men når jeg tenker tilbake er det jo blitt en god del artige episoder. For å ta det «positive» først: I kjæresteforhold er det jeg som alltid har vært hun kjipe som gjør det slutt. Jeg har rett og slett (ikke for å skryte, på ingen måte) aldri blitt dumpa av en kjæreste. Det er ikke fordi jeg er så himla fantastisk, men fordi... jo, ok da, så er det nok derfor. Jeg kan bare ikke noe for det, liksom. Men ok, digresjon til side, la alvoret begynne - FØR alt dette, folkens, hadde jeg en mildt sagt endeløs årrekke med total uflaks når det gjaldt det motsatte kjønn. Jeg var hellig og ubarmhjertig overbevist om at jeg kom til å bli den evige peppermø, tanta som satt på kammerset og tvinnet tommeltotter til solen gikk ned.

Og historien starter her:

Min karriere på guttefronten begynte i gata. Jeg bodde nederst i gata, han øverst. Han var bare sååå søt. Boblejakke, hockeysveis, alt var på stell. Han var stor, sikkert 12 år og greier. Så jeg sendte et brev, jeg. Jeg tegnet ham og meg med hjerter rundt og la det i postkassa. Til foreldrene hans. Det hele endte selvfølgelig med at faren hans hadde det veldig moro på min bekostning når jeg rødmende måtte gå forbi huset. «HEI! Er det DU som er kjæresten til sønnen min?» etterfulgt av rungende latter til glede for resten av nabolaget. Nei, jeg er ikke kjæresten til sønnen din. Flott.

Men jeg lot meg ikke skremme av dette. En del år senere sendte jeg nemlig på nytt et brev, denne gang med BILDE (i tilfelle det skulle være noen tvil om at det var meg) til en mørkhåret kjekkas som hadde vunnet mitt ungpikehjerte. Heller ikke dette funket som ønskelig og jeg la derfor opp karrieren som kjærlighetsbrevskriver. Enda senere, på ungdomsskolen, hadde jeg hang up på en skrue med trommestikker som ikke enset meg nevneverdig, men som til slutt ble sammen med venninna mi i stedet. End of story.

Men så, dere. Snart ble jeg gammel nok til å dra på byen. En av byens aller mest ettertraktede rockegutter så min vei. Faktisk flere ganger, ja i flere måneder, så han min vei, før han etter en fuktig kveld unnskyldte seg og mumlet at du er nok litt for ung for meg, baby. Jadaaaa, jeg vet jeg er ung, men ser du ikke at jeg er an old woman trapped in a young girls body?? Svarte jeg. (Neida, jeg sa ikke det, altså, om det var noen tvil). Men dette var enden på visa og jeg sa vel ikke stort. Egentlig sa jeg ikke noe særlig i det hele tatt når vi møttes, jeg ble bare forvandlet til en skjelvende geléklump med talevansker og motoriske problemer. Og det er jo strengt tatt et ganske dårlig sjekketriks.

Men historien som tar kaka må vel være denne: Jeg hadde datet en fyr i noen måneder og alt gikk på skinner, ja, faktisk over gjennomsnittlig bra - trodde jeg. Inntil en dag hvor jeg fikk en melding hvor det sto: «Jeg skal bli far». Og jeg var ikke mora, for å si det sånn. Og det var ikke hvilken som helst dag heller, nei, karen fant det for godt å sende meg denne oppmuntrende meldingen på selveste nyttårsaften. Godt nytt år til deg og. Og jeg bør vel kanskje legge til at det senere viste seg at alt sammen bare var - ja, du gjettet riktig – oppspinn, det reneste sludder og pølsevev. Det var da jeg begynte å lure på om min egen dømmekraft hadde sagt takk for seg for godt. Men, det meste er godt for noe og denne historien vekker i det minste vantro latter og måpende ansiktsuttrykk i festlige lag.

Så moralen er; kyss (eller skriv brev til) mange frosker - og vær en frosk selv – for tenk så mye moro man ellers ville gått glipp av! (og noe må man jo ha og fortelle barnebarna.. «da mormor var ung, da...»)

(Ps. Til de som evt måtte føle seg truffet: Please, ikke søksøk meg. Dere er anonymisert i motsetning til meg. På forhånd takk. Peace & Love, Lupinella).

Ferie og skrivesperre

Nå har jeg ferie – hvilket burde bety at jeg skulle hatt alskens med tid og inspirasjon til å klekke ut nye og spennende innlegg, gjerne tre om dagen. Men den gang ei. Vel, tid har jeg vel nok av, så det er vel heller inspirasjonen det skorter på. Har det virkelig ikke skjedd noe spennende i det siste? Eller noe det går an å få en morsom historie ut av? Kanskje ferie for meg denne gangen har betydd at også hjernen har tatt seg ferie, på lik linje med kroppen. Skremmende. (Nå skal det sies at jeg i starten av helga skrev en fantastisk morsom (synes jeg selv) historie om «Menn og sånt» men foreløpig ligger denne historien trygt på desktop`en).

Men NOE har jeg i hvert fall fått utrettet i løpet av ferieuka som jeg nå har kommet halvveis i:

1. Ryddet klesskapet

Det var litt av en jobb skal jeg si dere. Intet mindre enn 5,5 timer brukte jeg på dette, da medregnet gangen med sko, jakker og sjal (sikkert 50 skjerf og sjal er vel helt kurant, er det ikke?). Det er nesten flaut hvor mye som har hopet seg opp i løpet av noen år, og nå har jeg shoppestopp på ubestemt tid. Det vil si, helt til jeg finner noe jeg bare må ha (eller helst litt lenger). For å bøte på min dårlige samvittighet, har jeg en svær søppelsekk med klær og sko som skal gis bort til venninner eller Fretex. Neste steg blir boden på loftet. Jeg gruer meg.

2. Æh... Jeg kommer virkelig ikke på noe mer. I hvert fall ikke noe som er verdt å nevne.
   Da takker jeg for meg for denne gang og sier vær så god for et meget opplysende innlegg.
   
   
   
   

Lupinella i feriemodus

Heaven (on earth)

Oslo, okt. 2011. ©Lupinella

Tagliatelle med reker og bacon

Dette er ikke en matblogg, men en blogg uten rød tråd - derfor kommer herved tips til en kjempegod og enkel middagsrett! Oppskriften fikk vi egentlig fra en i min svigerfamilie, men jeg regner med det er ok at jeg bringer familiehemmelighetene videre... ;) 

Oppskriften holder til to porsjoner

Finn fram din kule stekepanne og hell i en slump olivenolje. Hakk en liten rødløk (eller en stor, efter behag) og brun i stekepanna, sammen med baconbiter. Vi pleier å bruke 150 g bacon som vi klipper opp i småbiter. Deretter har du i masse ferskpillede reker - så mye dere orker (men spar noen av rekene til senere). Etter noen minutters oppvarming av disse ingrediensene, har du i en boks creme fraiche og et par-tre teskjeer tomatpuré (som danner sausen), sammen med cayennepepper eller chili (ferdig malt). Dette også efter behag. Bland godt. Dette skal putre på middels varme i en 5 minutters tid. I mellomtiden har du gjort klart en kjele med tagliatelle, nok til to. Denne skal kokes i ca. 7 min, rør inn en spiseskje smør etter at du har helt av vannet (se på pakningen).

Serveres med fersk basilikum, sukkererter og litt flere reker (som du har spart) på toppen. Danderes på tallerken som vist på bildet - eller bruk dine kreative evner og dander som du vil. Vel bekomme!

Ps. Vi har variert med pølsebiter i stedet for reker, eller brukt blåskjell og krepsehaler m.m.. Bare å bruke fantasien! 

Livshistorien på ti minutter

Så lenge jeg kan huske har jeg vært en person som vilt fremmede mennesker tilsynelatende synes det er helt greit å slå av en prat med. Enten jeg venter på bussen, sitter på bussen, står i kø på posten eller sitter alene på café er det alltid en eller annen som gjerne vil fortelle meg livshistorien sin på ti minutter.

Jeg utstråler sikkert noe som får alle disse menneskene til å ville betro seg til meg, for jeg tiltrekker meg det som måtte krype og gå av ensomme ulver, byoriginaler og andre skruer. Mange ganger er det mye interessant og spennende som kommer ut av slike tilfeldige samtaler.

«Ja, ofte er slike møter rett og slett givende,

ikke bare for den ene parten, men for oss begge»

Men. Det er jo alltid et men. Det er jo ikke hver gang, og spesielt ikke etter en lang arbeidsdag - eller på dager hvor du helst vil bygge deg en hytte til skogs milevis fra folk - at du ønsker å stille deg til disposisjon for oppgaven «hobbypsykolog, selskapsdame og sjelesørger i ett» på fritida. Det er ikke alltid du er klar for full monolog hvis hodet ditt er fullt fra før. Med åra har jeg derfor blitt hardere.

Der jeg før kunne stå som en åpen bok, smilende til de fleste, med åpent blikk mot hvermannsen i nærheten, lagelig til for hogg – har jeg nå blitt utilnærmelig og cool. Noen ganger orker man rett og slett ikke flere livshistorier, morsomheter eller rørende/pussige/tragiske fortellinger. Jeg orker ikke lenger le høflig, lytte oppmerksomt og nikke engasjert til vilt fremmede. Kall meg gjerne en kald fisk, men sånn var det blitt. Selvsagt svarer jeg hyggelig hvis noen begynner å prate, men det finnes da grenser. Gjemt bak solbrillene står jeg nå på bussholdeplassen, uten å foretrekke en mine. Og de som trenger noen å prate med, har stadig minket.

Inntil jeg en dag satt meg på bussen ved siden av en dame med en stor hund. Av med solbrillene, smilte til damen. Naturligvis gjør jeg det, det er jo vanlig høflighet. Hva hun fortalte får bli mellom oss, men det var med lyst sinn jeg gikk av bussen den formiddagen. Og det tror jeg hun også gjorde.

Og hvor vil jeg med denne historien? Tja. Kanskje at den gylne middelvei er den som fungerer aller best? Her kunne jeg egentlig skrevet en hel avhandling (og det gjorde jeg og, men tror det hadde blitt litt kjedelig å lese), men jeg tror jeg nøyer meg med å gjøre det kort og sier at de beste samtalene helt klart er de hvor begge skilles med ekstra påfyll.

«Og Containment er vel og bra, men bør være forbeholdt jobb»

En sann røverhistorie på tampen: Samboeren min og kameraten hans tiltrakk seg konsekvent alle slags pussige skruer hver eneste gang de møttes. Spesielt husker jeg historien om Rolfern og Tore Hund. Samboeren og kameraten var på pub, en brun en sådan, og to herrer på nærmere 70 slo seg nochalant ned ved bordet. Disse to herrene, Rolfern og Tore Hund, var særdeles pene i både tøyet og spåket, og «nu», «meget» og «disse børnene nu til dags» opptrådte hyppig i vokabularet.

Rolfern og Tore Hund var i overkant galante og innsmigrende, ville spandere på gutta og det var ikke måte på - det var liksom noe som skurret. Samboeren min og hans kamerat skjønte snart tegninga og forlot diskret (ås)stedet. Men Rolfern kom hakk i hæl! Med den 70-årige Rolfern løpende heseblesende etter, så gutta ingen annen utvei enn å gjemme seg i en trappeoppgang rundt neste gatehjørne. Der sto de musestille mens de hørte Rolferns skritt komme stadig nærmere.

«Kom tilbake, gutter!» ropte Rolfern.

De trakk en lettelsens sukk da Rolfern ikke oppdaget skjulestedet, men løp rett forbi, og gutta kunne fortsette byturen i fred og ingen fare (inntil neste pussige skrue gjorde sitt inntog, men det er en annen historie).

Kan ikke skjønne hvorfor folk absolutt skal prate
når jeg sitter her på busstoppet, altså

Med solbriller på går alt så meget bedre

Høst i byen

Alle foto:  © Lupinella
Bildene er tatt med mobilkamera, kvaliteten er deretter. Men Oslo er fin uansett, hva?

En treningsallergikers bekjennelser

Jeg må innrømme at det er en ting her i livet som jeg ikke synes er spesielt moro – nemlig å trene. Eller, jeg vet vel egentlig ikke om jeg synes det er moro eller ikke, siden jeg aldri trener.

De to gangene i året hvor jeg tar på meg mine Walking Fast «joggesko» (ja, bare le) kan vel ikke akkurat karakteriseres som trening. Til nød kan det vel heller kalles «skippertak». Poenget er vel at jeg sjelden trener fordi jeg tror, nei, jeg er egentlig rimelig overbevist om, at det ikke er spesielt festlig. Jeg er liksom ikke typen.

Veldig mange, det vil si sånn ca. 98 % av alle jeg kjenner, trener jevnlig. Jeg føler altså stadig presset. Men mine gode (synes jeg selv) unnskyldninger for å ikke trene er flere og gjennomtenkte:

Jeg går jo minst en halvtime rask gange hver dag, det er jo det som er anbefalt!

Jeg bor i fjerde etasje uten heis, i det ligger det mye trim! Det er minst åtte etasjer om dagen det, noen ganger seksten eller enda mer!

Jeg har et rimelig avslappa forhold til kroppen og synes den er i grei forfatning, så hvorfor skal jeg trene da, liksom!

Jeg skal jo kanskje være med på trening på jobben en gang innimellom!

Vi har jo noen vekter her som jeg kan bruke om jeg får ånden over meg!

Treningssenter er liksom ikke helt meg, da jogger jeg heller noen ganger i året! Det er jo faktisk litt gøy! (i hvert fall når man er ferdig)

Og sånn kan jeg fortsette. Noen som kjenner seg igjen, eller er det bare meg?

Så da lurer jeg på, hvis noen kvalifiserte leser dette: TRENGER egentlig et menneske med laber treningsinteresse, som er i relativt grei form og som ikke egentlig higer etter sixpack og fastere lår, mer trim enn en halvtimes rask gange om dagen, i tillegg til trappegåing til den store gullmedaljen? Det siste jeg gidder er å være støttemedlem på et eller annet overpriset treningssenter.

Jeg har kanskje to argumenter for at det kan være...lurt å trene. Det ene er:

• Det er sikkert fint å få enda bedre kondis, altså helsemessige årsaker

Og det andre er:

• Mine pipestælkete overarmer (se for deg Stælken i kortversjon og uten gebisset). Jeg har ikke peiling på hvordan (om?) man kan få tjukkere overarmer ved å trene, helst uten å ende opp med armer a la den kvinnelige versjonen av Hulken (jada, jeg vet jeg ikke vil ende opp som bodybuilder bare ved å ta i en vekt, ja). Kanskje jeg bare må innse at pipestælkene er kommet for å bli og at intet fett vil legge seg akkurat der? Men treningstips for å unngå pipestælker mottas selvfølgelig med takk, så skal jeg vurdere det.
  
  

Hva med dere folkens, er dere like flinke til å trene som jeg har inntrykk av at alle er? Eller er det flere som meg der ute - kom ut av skapet så er vi flere! Kanskje vi også får lyst til å trene ;)

                                Mvh Lupinella – leder av Norsk Forbund for Treningsallergikere

                                       Lupinella poserer med vekter – for første og siste gang

                                                                      

                                            Hei hvor det går! (legg merke til Walking Fast "joggesko")

                                                                     

Hvordan havnet du her?

Jeg har latt meg inspirere av enkelte andre bloggere og her er en oversikt over de søkeordene folk har brukt for så å havne utilsiktet og høyst ufrivillig på bloggen min (can`t blame them).

Elton John – Jada, jeg har møtt han. Ikke mas! I will tell you nothing.

Lupinella – Ja, det er meg det! Eller, egentlig er det en fantastisk barnebok skrevet av Binette Schroeder. Hvor en jente ved navn Lupinella flyr sammen med Herr Smell-opp-og-igjen og Mr. Humpty Dumpty på nattehimmelen. Blant annet. Jeg ELSKET den boka som liten. Så nå vet dere hvorfor bloggen min heter Lupinella. Yey!

Kan farge haret i nyansen – Ja, det kan du sikkert, men pass nå på å farge håret, ikke haret. Vil ikke anbefale noe annet. Og farg det rødt! Det er kult.

I natt jeg drømte – Det gjorde jeg også, gitt. Drømmer er bra. Og noen drømmer er litt rare. Jeg har skrevet et innlegg om en rar drøm jeg hadde, se arkivet.

Lupinellas.blogspot.com – Hurra! Noen har faktisk søkt på bloggen min HELT AV SEG SELV!

Sir – Hyggelig å bli tiltalt som «Sir», men her må jeg nok skuffe dere. Selv om man kan utgi seg for å være hvem som helst her på det store internettet, er jeg i høyeste grad kvinne.

Stygg old woman – Hva behager, stygg? Gammel?? Nå slutter jeg snart å blogge, altså. Buhu.

Brevvenn annonser – Da har du muligens kommet på rett plass! Er du fra nord-Norge, midt-Norge, vestlandet, sørlandet eller østlandet og er jente mellom 25 og 35 så ta kontakt! Det kan hende vi var brevvenner på nittitallet.

Hvordan klippe en puddel – Godt spørsmål. Med hagesaksa? Mannens barbermaskin? Si gjerne i fra om du finner det ut!

Den lange fredagen – Noen fredager er lange, andre korte. Jeg liker definitivt de korte best.

Tolv sikre tegn på at du har fyllt 30

Liste-manien fortsetter stadig.

I og med at jeg rundet det magiske tallet 30 i våres, hva er vel da mer naturlig enn en liste med idiotsikre (?) tegn på at 20-årene er en saga blott?

Må vel poengtere at jeg har basert denne listen på det sterke kjønn (no offence, mannfolk!)

1. Du begynner å investere i rådyre hudpleieprodukter og mineralfoundation, fordi du a) ikke lenger har lyst til å ha glinsende hud som en annen 15-åring b) vil gjøre et eksperiment for å se om den lille rynka ved venstre øye vil forsvinne eller c) en kombinasjon av disse. Viser forøvrig til forrige innlegg.

2. Du orker ikke dra på byen i helgene lenger, og hvis du likevel blir lurt med ut, drar du når klokken runder midnatt. Og i motsetning til Askepott som mistet den ene skoen på vei hjem, har du begge skoene inntakt og tar siste trikken hjem.

3. Du oppdager de første grå hår og blir faktisk litt stolt.

4. Er du av den treige sorten, begynner lysten til å etablere seg med mann, barn, stasjonsvogn, hund og hvitt stakittgjerde rundt et aldeles bedårende lite rekkehus å melde seg – eller eventuelt ikke (veivalg kalles det).

5. Du begynner å bli ille berørt over at du FORTSATT ikke har meldt deg inn i fagforeninga, til tross for utallige påminnelser fra kollegaene.

6. Du har blitt flinkere til å si nei til aktiviteter av både den morsomme og den litt mer kjedsommelige sorten, når du innerst inne vet at det du trenger er en time out.

7. Du innser at foreldrene dine ikke kommer til å leve evig.

8. Du tør ikke lenger å si offentlig at du synes den 20 år gamle Idol-kjendisen er kjekk (og hvis du kommer i skade for å si det skynder du deg å legge til at «han ser jo SÅ mye eldre ut, da», eventuelt later som du trodde at han var minst seksogtjue).

9. Du har lært at du selv er ansvarlig for din egen lykke.

10. Du oppdager til din forbløffelse at du stilmessig og musikksjangermessig henger igjen på 90-tallet (evt. 80-tallet).

11. Du koser deg glugg i hjel med et glass vin i ditt eget fortreffelige selskap uten å føle deg som verken Viggo Venneløs eller alkoholiker.
    
    
    
    
12. Du synes det er helt ok, ja til og med ganske befriende, å gjøre ting du før så på som uaktuelt – som for eksempel synge høyt i trappeoppgangen fordi det er så god akustikk, prompe høyt selv om din utkårede er innen rekkevidde, brodere duker eller opprette blogg (..)

Hva har jeg glemt, kjære 30-årige medsøstre? Og ikke minst, hva er dere riv, ruskende uenig i? :)

Meg, 30-åringen

Liste-manien fortsetter... denne gang på badet!

Nå er det tid for liste igjen, dere! Det som er så morsomt med å ha blogg, er at jeg kan skrive om AKKURAT det jeg vil! Helt uten en rød tråd. Har i etterkant forstått at det var egentlig det jeg burde kalt bloggen min. Nuvel. Forrige gang var det cd-plater. Denne gang beveger vi oss litt nærmere mange jenters mekka... nemlig badet (selv om badet mitt er altfor trangt og har altfor liten varmtvannstank til å fortjene betegnelsen «mekka»).

Jeg er, som vi alle vet, jente, og må krype til korset og innrømme at jeg over gjennomsnittlig interessert i typiske jentegreier, som hudpleie, makeup og varmende tekstiler (også kalt klær). Denne gang er det hudpleieprodukter som er i fokus. Mine tre favorittprodukter for huden som jeg nødig kan leve uten. På gamle dager har jeg nemlig blitt litt av en snobb (eller kvalitetsbevisst, heter det kanskje) hva hudpleie angår, takket være www.hildechristina.com . Må rette en stor takk til henne for at jeg har fått øya opp for gode produkter, samt fått så gode anbefalinger! :)

Før jeg avslører mine topp 3, må jeg få påpeke at man selvfølgelig må ha en full rutine for huden, å bruke kun disse tre produktene er ikke nok. Men disse tre produktene kommer jeg nok ikke til å bytte ut i rutinen min med det aller første og jeg føler derfor at jeg må dele mine gode erfaringer med alle som gidder å høre på.

Og her er mine topp 3 hudpleieprodukter:

1. Decléor Essential Balm

Ah, hvor skal jeg begynne. Denne balmen bruker jeg som nattkrem. Da jeg fikk den tilsendt, må jeg innrømme at jeg var litt skeptisk til den fete balmkonsistensen. Kunne denne virkelig gjøre noe godt for t-sonen, som jeg til alles store fornøyelse må pudre èn gang i timen? Jeg hadde lest at den skal funke på sår hud, fet hud, gusten hud, tørr hud, kviser, ja, det aller meste egentlig. Det viste seg også å stemme. Da er det helt greit at man blir litt speilaktig, man skal tross alt bare sove med den. Jeg har brukt denne når jeg har oppdaget en «underjordisk» kvise (og da snakker jeg ikke om noen liten fisle-kvise altså) – neste dag er kvisa sporløst forsvunnet. Den gir godt med fukt og huden blir mer stabilisert. Den lukter godt. Inneholder bare naturlige saker. Huden har faktisk blitt mindre fet i t-sonen enn tidligere etter å ha brukt denne jevnlig i kombinasjon med andre gode produkter. Og den funker på det aller meste. Like it, love it!

2. MD formulations continuous renewal serum

Dette er et serum som skal brukes etter rens og toner, og før fuktighetskrem. Det er et produkt som bl.a. skal hjelpe uren hud, og som skal stabilisere hudtonen. Jeg blir som sagt fort blank i t-sonen, og bruker produktet derfor kun der. Min erfaring er at produktet matter ned og skaper en jevnere hudtone, og serumet forhindrer også utbrudd. Man kjenner virkelig at serumet jobber. Noen ganger litt vel mye – det er enkelte ganger hvor jeg kjenner huden prikke etter påføring. Men som regel er ikke dette et problem. Produktet inneholder glykolsyre. Jeg synes huden min har blitt mye bedre med bruk av serumet inkludert i rutinen min. Hurra!

3. Decléor Aroma Purete Matt Finish Skin Fluid

Dette er fuktighetskremen jeg bruker per nå. Jeg brukte tidligere Declèor Hydra Floral Moisturising Emulsion, men synes den ga meg litt for mye fukt. Da jeg prøvde Matt Finish Skin Fluid fant jeg ut at denne var den jeg hadde lett etter. Gir nok fukt til min hud, matter ned og er trygg å bruke. Jeg er kjempefornøyd. Det er mulig jeg må bytte til emulsjon når vinteren kommer og huden kanskje vil trenge ekstra fukt, men per nå er Matt Finish Skin Fluid P-E-R-F-E-C-T.

Og nå, et aldeles lekkert reklamebilde  

Ha det på badet!

I natt jeg drømte

En gammel tekst til ettertanke

Jeg var i skogen,

midt inni tjukkeste granskauen, det var tidlig på kvelden eller ved daggry,

det hadde akkurat begynt å lysne, eller var det mørket som falt på?

Det var en hytte der også - en ganske liten trehytte malt i brunt.

Jeg var på denne hytta sammen med jobben. Kanskje var det en slags ekskursjon, for både kollegaer og de vi omtaler som beboere, var der.

Men alle sov.

Alle sov, bortsett fra meg og en beboer.

Jeg var beboerens kontaktperson denne dagen, derfor var vi to sammen.

Bare vi to var våkne, vi var av en eller annen grunn ute, jeg vet ikke hvorfor.

Nedenfor hytta lå et tjern.

Eller, det lignet mer en slags kulp, en liten kulp, og jeg visste at det var dypt.

Vannet var nesten helt svart.

Vi to skulle ned til kulpen, hun sa hun ville gå dit for å titte.

Når vi kom ned, sier hun at hun vil ut i vannet.

Jeg sier det er dypt, det er kaldt, du kan ikke bade nå?

Jeg blir rådvill, har en ubestemmelig følelse i magen.

Før jeg rekker å si noe mer er hun på vei.

Hun tar steget nedi det kalde, rolig, målbevisst. Hun går lengre og lengre uti, like rolig.

Til slutt ser jeg henne ikke lenger.

En følelse av uvirkelighet blir sterkere, jeg ser meg febrilsk omkring, hva er det som skjer.

Med ett dukker hodet opp fra vannoverflaten, hun sier at jeg ikke skal komme etter,

at jeg ikke skal forsøke å redde henne.

Hun har bestemt seg for dette.

Men hvorfor velger hun å gjøre det når jeg like ved?

Hun må da forstå at at jeg vil forsøke å stanse henne?

Jeg roper, du kan ikke gjøre dette, kom opp, vær så snill, kom og hjelp oss, noen!

men roper mitt blekner.

Hun gjentar med trygg og rolig røst at jeg ikke må hoppe etter, må ikke prøve å stoppe henne.

Jeg tenker at jeg ikke er noen god svømmer, hopper jeg etter vil jeg også forsvinne.

Jeg kjenner meg maktesløs, redd.

Er det riktig av meg å hoppe etter når hun selv ikke vil? Bør jeg ikke respektere hennes valg?

Eller skal jeg hoppe etter, det er vel det mest innlysende og fornuftige, det riktige?

Jeg snur meg, ser opp mot hytta, der et det fortsatt dørgende stille.

Jeg merker at jeg ikke har med meg telefon, jeg får ikke ringt mine kollegaer for hjelp. Snur meg mot vannet igjen.

Det er stille nå. Ingen å se.

Det er bare en ring på overflaten som tilsier at det har vært noen der.

Det sies at drømmer gjenspeiler ulike sider ved oss selv. Eller at det kan gjenspeile noe vi er opptatt av eller har tenkt mye på. Denne drømmen tror jeg kan være en påminnelse om at man ikke kan fri noen fra alt som er vanskelig.

Man kan ikke selv gå til grunne selv om man opplever at det eneste man kan gjøre er å skape trygghet, være der, prate, lytte.

En kan ikke miste motet fordi en ikke klarer å fjerne livsangsten, forfølgerne, demonene, depresjonene.

Vi må vite at det vil gå i bølgedaler, hvor topper vil bli avløst av bunner, for så å nå en ny topp. Noen ganger vil også dalene gå over i sletter hvor man ikke kan se en bakketopp i mils omkrets.

Jeg innser at i arbeid med mennesker føler man ofte på maktesløsheten. Akkurat som hun i drømmen hadde bestemt seg, må jeg akseptere at jeg også kan føle meg som et synkende skip, som verken er en tryllekunstner eller en «helbreder» som kan gjøre så alt blir bra igjen.

Foto: P. Skjønhaug

Hårsår

Er det noe jeg er skeptisk til, så er det å gå til frisøren. Ja, bare le, men etter en skrekkopplevelse på videregående har jeg tatt sak(s)en i egne hender.

Man FØNER og GRER ikke et uregjerlig, krøllete hår! Og man klipper heller ikke et uregjerlig, krøllete hår i en VANNRETT linje. For de som ikke vet hvordan det vil bli seende ut, kan jeg gi dere et hint: 

En krysning mellom Eli Hagen og den her.

Jada, hunden er søt, men hallo.

Jeg har rett og slett litt angst for at noen som overhodet ikke kjenner håret mitt skal få ha noe som helst med det å gjøre.

Dessuten tror jeg det er litt arvelig: min mor klippet meg, min søster, pappa og seg selv med stort hell. Bortsett fra luggen var jeg alltid strålende fornøyd med hårsveisen som ung. Nå i voksen alder klipper jeg meg selv, mannen og – sporadisk – flere av mine venninner. Jeg er rett og slett ganske dreven med saksa blitt, om jeg skal si det selv.

Dessuten; hva skal man PRATE med frisører om? Og er man NØDT til å prate? Jeg føler ikke noe påtrengende behov for å snakke om sola og været og om jeg trives på jobben med en sikkert litt for nysgjerrig frisør. Jeg er ekstremt dårlig på small-talk, og fastspent i en frisørstol tror jeg de skjulte talenter for small-talk jeg eventuelt måtte ha, for alltid vil måtte begraves. Jeg synes faktisk det er koseligere å gå til tannlegen enn å gå til frisøren. Hos tannlegen så får du tross alt ikke sagt stort.

Og for å ikke støte eventuelle frisører som måtte lese dette: det er ikke dere det er noe galt med. Det er meg.

Neida.

Ps. Jeg klippet meg hos en venninne som var frisørlærling for flere år siden og det teller selvsagt ikke, siden hun kjenner både meg og mitt hår. E, you did a great job! Så ikke fortvil!

Liste-pop (med innslag av rock)

Jeg er et liste-menneske av rang, og kom på hvor lenge siden det er jeg har skrevet noen lister (rent bortsett fra handlelister, da). For en skam! Så, herved kommer et innlegg om de tre cd-platene som har betydd mest for meg så langt. På hver sin tullete, men akk så fantastiske måte. God fornøyelse!

1. Everything Changes – Take That
   
   
   

Ok, dette er jo nesten litt pinlig å innrømme. Jeg ser den. Men jeg har, som så mange andre smårips, vært fullstendig fortapt i et av disse boybanda som herja vilt på åtti- og nittitallet. For min del var det altså TT som trakk det lengste strået – ingen over, ingen ved siden. Hovedfienden var East 17, og New Kids var avlegs. TT er best, ingen protest og ti kniver i hjertet. Men tilbake til hvorfor jeg har valgt ut akkurat den plata og det bandet.

Det starta allerede på barneskolen. Venninna mi S og jeg hang sammen som erteris, som det så fint heter. Plutselig (sikkert gjennom Topp20 og HC...noen som husker?) fikk vi øya opp for de uimotståelige kjekkasene i Take That – villstyringen Robbie, skjønne Mark (han var miiiin), barske Howard, danseløven Jason og snusfornuftige Gary. Det gjorde også vår klassevenninne D - fikk øya opp, mener jeg. Vi hadde egentlig ikke hengt så mye sammen med D tidligere, men etter vår himmelske åpenbaring ble vi trukket mot hverandre som fluer mot et, eh, fluepapir. Trekløveret var dermed et faktum. Men det beste er at i dag, 20 år etter, er vi fortsatt Trekløveret. Nettopp derfor har TT, her representert ved Everything Changes, betydd så mye for meg. Vræl, hulk og stønn. Nææædda. Joda.

2. Jagged Little Pill – Alanis Morissette
   
   
   

Plutselig var ikke Take That så morsomme lenger, og jeg hadde begynt på ungdomsskolen. I åttende ble jeg oppmerksom på ei sint, ung canadisk dame med det lengste og fineste håret du kunne tenke deg. Og jeg var solgt. Med denne plata fikk jeg en musikalsk og nå-er-jeg-på-vei-til-å-bli-voksen åpenbaring som skulle følge meg fra ungdomsskolealder og helt fram til voksenlivet. For en typisk tenåringsjente var det lett å kjenne seg igjen i tekstene, og etter kort tid var heftet i cd-coveret tynnslitt og stemmen hes.

I tiden som kom begynte jeg nemlig å fatte mer og mer interesse for å synge. Jeg startet i kor og fikk gjøre min versjon av «Ironic» og «Perfect». Etter hvert begynte jeg på musikklinja på folkehøgskole og ble på kveldstid en habil pubsangerinne i Hønefoss city (hohoho). Jeg fikk gjøre det jeg elsket mest. Og med fare for å virke fullstendig emo, så tror jeg denne plata var med på å forme meg som person. Hva i huleste furumo skulle jeg gjort uten Alanis i tenåra?

3. Industrial Silence – Madrugada
   
   
   

Vi hopper ett år tilbake i tid, jeg var 18 og så mitt snitt til gå på kroa i helgene. Kroa var ikke som kroer flest – neida, kroa hadde tre etasjer og stor konsertscene. På denne tida var jeg dødelig forelska i en kar som tipsa meg om det nye up-and-coming bandet Madrugada – de hadde spillt inn plata si like over veien og skulle ha konsert neste fredag. Javel, tenkte jeg, sikkert moro å få med seg, men egentlig dro jeg vel bare i håp om å få tilbringe tid med overnevnte kar. Det jeg ikke visste da, var at jeg fra første tone ville bli fullstendig bergtatt. Ikke på grunn av søt musikk mellom meg og overnevnte, men over musikken som utspillte seg på scenen.

For en stemme! For en fantastisk gitar! For en magi. Den dag i dag mener jeg Industrial Silence er en av de beste platene i verden (jepp), og at Sivert Høyem har verdens vakreste stemme. Jeg blir aldri lei denne plata, jeg blir aldri lei Madrugada. Og jeg kan virkelig ikke fatte de som sier det blir for mørkt, for trist eller hva enn de sier. Jeg blir tvert i mot oppløftet, harmonisk og en smule salig. Sukk (og snufs fordi Madrugada ikke er lenger).

Noen som tar utfordringen og skriver sin topp tre-liste?

Høstvibber

Sommeren er fin og flott, men høsten er virkelig ikke så verst den heller. Høsten kommer like fort hvert år, og hvert år kan jeg banne på at vi sier at vi kunne ønske at sommeren varte litt lenger. Joda, sommeren i år har kanskje ikke vært så bra værmessig, så jeg forstår frustrasjonen og kan langt på vei være enig. Men glemmer vi ikke litt hva høsten har å by på? For høsten er vel ikke bare regn, skole- og jobbstart og depresjonslignende tilstander?

Nei, det tror jeg ikke noe på. Høsten er så mye mer enn det. Og nettopp derfor liker jeg høsten så godt. Fargene forandrer seg både ute og på tekstilene vi pakker på oss. Jordfarger, oransje, rust, fiolett og karamell i uendelige og umettelige variasjoner. Jeg er umettelig og vil ha mer. Og det er mer. 

Du kan sitte inne kvelden lang med bok og kaffe og tøfler og sjokoladekake, rett og slett fordi det er høst og «dårlig» vær. 

Du kan farge håret i nyansen gulrot, ta på deg knallgrønne strømpebukser, alpelue og lilla skjerf uten å bli tatt for å være verken ræddis eller sosialarbeider (greit, det siste der stemmer jo faktisk for min del, men på høsten blir det plutselig så mange flere av oss!). 

Det kan være litt greiere å ha en dårlig dag og faktisk si det, for på sommeren skal jo alle være så forbanna happy hele tiden. Samtidig liker jeg at det rusker litt ute, vinden som river, håret som blir seende ut som en høysåte. Lufta er friskere. Byen er annerledes. Høsten gjør at byen faller til ro.

Thoughtful

Curling-kluss

For en stund tilbake skulle jeg innom et parfymeri hvis navn ikke nevnes. Jeg trengte ny mascara, og da må jeg altså bevege meg inn i ukjente territorier bestående av damer med too much solpudder og overivrige homser. Bare dét får meg til å skjelve i slengbuksene.

Målet med turen var innkjøp av Cliniques High Impact Curling Mascara. Meget bra mascara om jeg skal si det selv (nei, innlegget er på ingen måte sponset). Vel, slik forløp samtalen mellom meg og ekspeditrisen:

Meg: "Jeg skulle hatt en mascara fra Clinique. Den heter noe med "curling" og har grå beholder"

Overblid ekspeditrise: "Da er det sikkert DENNE du skal ha!" (drar fram en mascara i svart beholder)

Meg: "Nei, den jeg skal ha har altså grå beholder, den heter noe med curling. Den holder gjennom regn, tårer og svette, men kan lett vaskes av i varmt vann over ca. 37.5 grader"

Overblid ekspeditrise drar fram den grå (my precious), og sier: "Er det denne? Den vil begynne å renne i regnvær og sånn - men går ikke av i varmt vann, må fjernes med make up remover" (øhm, du sa hva?)

Meg (forbauset): "Javel? Jeg har jo brukt den en stund, jeg vasker den av i varmt vann, og den holder gjennom det meste, det har jeg også lest at den skal gjøre" (på dette tidspunkt var det like før jeg dro fram Hilde Christinas blogg, bare for å kunne vise til sikre kilder)

Ekspeditrise (nå med litt mer stivt smil) gjentar at den ikke på noen måte holder i regnet, at den ikke kan vaskes av med varmt vann, her må det sterkere saker til.

Meg: "Jaja. Det er uansett den jeg skal ha" (her turde jeg ikke kverulere mer - det var jo liksom hun som skulle være eksperten her).

Jeg betalte og gikk, etter at kvinnemennesket hadde prøvd å prakke på meg vippepleie sånn at jeg ikke kom til å se ut som en av de gamle damene med to øyevipper når jeg ble 80. Når jeg kom hjem måtte jeg dobbeltsjekke at jeg hadde rett. Informasjonen sto til og med på emballasjen.


                                                              
 .....

I går var jeg igjen på vei til parfymeriet hvis navn ikke nevnes, i samme ærend som sist.

Meg: "Hei! Jeg skulle gjerne hatt Cliniques High Impact CURLING!! mascara, takk!"

Smørblid ekspeditrise: "Det skal du få!" (hentet mascararen i skuffen sin)

Meg: "Kjempefint, takk skal du ha!"

?? Gikk det SÅ lett?! Det var jo nesten for godt til å være sant. Glad og fornøyd trasket jeg hjemover. Vel hjemme skulle jeg pakke ut vindunderet fra emballasjen, og hva ser jeg?

En mascara i SVART beholder? Ikke grå??? Jeg hadde fått (*trommevirvel*) High Impact. Ikke noe curling her i gården, nei. Jeg gir opp. Neste gang bestiller jeg på nett. Enten det, eller tar på meg buksene til curling-landslaget ved neste besøk.