Ferie og skrivesperre

Nå har jeg ferie – hvilket burde bety at jeg skulle hatt alskens med tid og inspirasjon til å klekke ut nye og spennende innlegg, gjerne tre om dagen. Men den gang ei. Vel, tid har jeg vel nok av, så det er vel heller inspirasjonen det skorter på. Har det virkelig ikke skjedd noe spennende i det siste? Eller noe det går an å få en morsom historie ut av? Kanskje ferie for meg denne gangen har betydd at også hjernen har tatt seg ferie, på lik linje med kroppen. Skremmende. (Nå skal det sies at jeg i starten av helga skrev en fantastisk morsom (synes jeg selv) historie om «Menn og sånt» men foreløpig ligger denne historien trygt på desktop`en).

Men NOE har jeg i hvert fall fått utrettet i løpet av ferieuka som jeg nå har kommet halvveis i:

1. Ryddet klesskapet

Det var litt av en jobb skal jeg si dere. Intet mindre enn 5,5 timer brukte jeg på dette, da medregnet gangen med sko, jakker og sjal (sikkert 50 skjerf og sjal er vel helt kurant, er det ikke?). Det er nesten flaut hvor mye som har hopet seg opp i løpet av noen år, og nå har jeg shoppestopp på ubestemt tid. Det vil si, helt til jeg finner noe jeg bare må ha (eller helst litt lenger). For å bøte på min dårlige samvittighet, har jeg en svær søppelsekk med klær og sko som skal gis bort til venninner eller Fretex. Neste steg blir boden på loftet. Jeg gruer meg.

2. Æh... Jeg kommer virkelig ikke på noe mer. I hvert fall ikke noe som er verdt å nevne.
   Da takker jeg for meg for denne gang og sier vær så god for et meget opplysende innlegg.
   
   
   
   

Lupinella i feriemodus

Heaven (on earth)

Oslo, okt. 2011. ©Lupinella

Tagliatelle med reker og bacon

Dette er ikke en matblogg, men en blogg uten rød tråd - derfor kommer herved tips til en kjempegod og enkel middagsrett! Oppskriften fikk vi egentlig fra en i min svigerfamilie, men jeg regner med det er ok at jeg bringer familiehemmelighetene videre... ;) 

Oppskriften holder til to porsjoner

Finn fram din kule stekepanne og hell i en slump olivenolje. Hakk en liten rødløk (eller en stor, efter behag) og brun i stekepanna, sammen med baconbiter. Vi pleier å bruke 150 g bacon som vi klipper opp i småbiter. Deretter har du i masse ferskpillede reker - så mye dere orker (men spar noen av rekene til senere). Etter noen minutters oppvarming av disse ingrediensene, har du i en boks creme fraiche og et par-tre teskjeer tomatpuré (som danner sausen), sammen med cayennepepper eller chili (ferdig malt). Dette også efter behag. Bland godt. Dette skal putre på middels varme i en 5 minutters tid. I mellomtiden har du gjort klart en kjele med tagliatelle, nok til to. Denne skal kokes i ca. 7 min, rør inn en spiseskje smør etter at du har helt av vannet (se på pakningen).

Serveres med fersk basilikum, sukkererter og litt flere reker (som du har spart) på toppen. Danderes på tallerken som vist på bildet - eller bruk dine kreative evner og dander som du vil. Vel bekomme!

Ps. Vi har variert med pølsebiter i stedet for reker, eller brukt blåskjell og krepsehaler m.m.. Bare å bruke fantasien! 

Livshistorien på ti minutter

Så lenge jeg kan huske har jeg vært en person som vilt fremmede mennesker tilsynelatende synes det er helt greit å slå av en prat med. Enten jeg venter på bussen, sitter på bussen, står i kø på posten eller sitter alene på café er det alltid en eller annen som gjerne vil fortelle meg livshistorien sin på ti minutter.

Jeg utstråler sikkert noe som får alle disse menneskene til å ville betro seg til meg, for jeg tiltrekker meg det som måtte krype og gå av ensomme ulver, byoriginaler og andre skruer. Mange ganger er det mye interessant og spennende som kommer ut av slike tilfeldige samtaler.

«Ja, ofte er slike møter rett og slett givende,

ikke bare for den ene parten, men for oss begge»

Men. Det er jo alltid et men. Det er jo ikke hver gang, og spesielt ikke etter en lang arbeidsdag - eller på dager hvor du helst vil bygge deg en hytte til skogs milevis fra folk - at du ønsker å stille deg til disposisjon for oppgaven «hobbypsykolog, selskapsdame og sjelesørger i ett» på fritida. Det er ikke alltid du er klar for full monolog hvis hodet ditt er fullt fra før. Med åra har jeg derfor blitt hardere.

Der jeg før kunne stå som en åpen bok, smilende til de fleste, med åpent blikk mot hvermannsen i nærheten, lagelig til for hogg – har jeg nå blitt utilnærmelig og cool. Noen ganger orker man rett og slett ikke flere livshistorier, morsomheter eller rørende/pussige/tragiske fortellinger. Jeg orker ikke lenger le høflig, lytte oppmerksomt og nikke engasjert til vilt fremmede. Kall meg gjerne en kald fisk, men sånn var det blitt. Selvsagt svarer jeg hyggelig hvis noen begynner å prate, men det finnes da grenser. Gjemt bak solbrillene står jeg nå på bussholdeplassen, uten å foretrekke en mine. Og de som trenger noen å prate med, har stadig minket.

Inntil jeg en dag satt meg på bussen ved siden av en dame med en stor hund. Av med solbrillene, smilte til damen. Naturligvis gjør jeg det, det er jo vanlig høflighet. Hva hun fortalte får bli mellom oss, men det var med lyst sinn jeg gikk av bussen den formiddagen. Og det tror jeg hun også gjorde.

Og hvor vil jeg med denne historien? Tja. Kanskje at den gylne middelvei er den som fungerer aller best? Her kunne jeg egentlig skrevet en hel avhandling (og det gjorde jeg og, men tror det hadde blitt litt kjedelig å lese), men jeg tror jeg nøyer meg med å gjøre det kort og sier at de beste samtalene helt klart er de hvor begge skilles med ekstra påfyll.

«Og Containment er vel og bra, men bør være forbeholdt jobb»

En sann røverhistorie på tampen: Samboeren min og kameraten hans tiltrakk seg konsekvent alle slags pussige skruer hver eneste gang de møttes. Spesielt husker jeg historien om Rolfern og Tore Hund. Samboeren og kameraten var på pub, en brun en sådan, og to herrer på nærmere 70 slo seg nochalant ned ved bordet. Disse to herrene, Rolfern og Tore Hund, var særdeles pene i både tøyet og spåket, og «nu», «meget» og «disse børnene nu til dags» opptrådte hyppig i vokabularet.

Rolfern og Tore Hund var i overkant galante og innsmigrende, ville spandere på gutta og det var ikke måte på - det var liksom noe som skurret. Samboeren min og hans kamerat skjønte snart tegninga og forlot diskret (ås)stedet. Men Rolfern kom hakk i hæl! Med den 70-årige Rolfern løpende heseblesende etter, så gutta ingen annen utvei enn å gjemme seg i en trappeoppgang rundt neste gatehjørne. Der sto de musestille mens de hørte Rolferns skritt komme stadig nærmere.

«Kom tilbake, gutter!» ropte Rolfern.

De trakk en lettelsens sukk da Rolfern ikke oppdaget skjulestedet, men løp rett forbi, og gutta kunne fortsette byturen i fred og ingen fare (inntil neste pussige skrue gjorde sitt inntog, men det er en annen historie).

Kan ikke skjønne hvorfor folk absolutt skal prate
når jeg sitter her på busstoppet, altså

Med solbriller på går alt så meget bedre

Høst i byen

Alle foto:  © Lupinella
Bildene er tatt med mobilkamera, kvaliteten er deretter. Men Oslo er fin uansett, hva?

En treningsallergikers bekjennelser

Jeg må innrømme at det er en ting her i livet som jeg ikke synes er spesielt moro – nemlig å trene. Eller, jeg vet vel egentlig ikke om jeg synes det er moro eller ikke, siden jeg aldri trener.

De to gangene i året hvor jeg tar på meg mine Walking Fast «joggesko» (ja, bare le) kan vel ikke akkurat karakteriseres som trening. Til nød kan det vel heller kalles «skippertak». Poenget er vel at jeg sjelden trener fordi jeg tror, nei, jeg er egentlig rimelig overbevist om, at det ikke er spesielt festlig. Jeg er liksom ikke typen.

Veldig mange, det vil si sånn ca. 98 % av alle jeg kjenner, trener jevnlig. Jeg føler altså stadig presset. Men mine gode (synes jeg selv) unnskyldninger for å ikke trene er flere og gjennomtenkte:

Jeg går jo minst en halvtime rask gange hver dag, det er jo det som er anbefalt!

Jeg bor i fjerde etasje uten heis, i det ligger det mye trim! Det er minst åtte etasjer om dagen det, noen ganger seksten eller enda mer!

Jeg har et rimelig avslappa forhold til kroppen og synes den er i grei forfatning, så hvorfor skal jeg trene da, liksom!

Jeg skal jo kanskje være med på trening på jobben en gang innimellom!

Vi har jo noen vekter her som jeg kan bruke om jeg får ånden over meg!

Treningssenter er liksom ikke helt meg, da jogger jeg heller noen ganger i året! Det er jo faktisk litt gøy! (i hvert fall når man er ferdig)

Og sånn kan jeg fortsette. Noen som kjenner seg igjen, eller er det bare meg?

Så da lurer jeg på, hvis noen kvalifiserte leser dette: TRENGER egentlig et menneske med laber treningsinteresse, som er i relativt grei form og som ikke egentlig higer etter sixpack og fastere lår, mer trim enn en halvtimes rask gange om dagen, i tillegg til trappegåing til den store gullmedaljen? Det siste jeg gidder er å være støttemedlem på et eller annet overpriset treningssenter.

Jeg har kanskje to argumenter for at det kan være...lurt å trene. Det ene er:

• Det er sikkert fint å få enda bedre kondis, altså helsemessige årsaker

Og det andre er:

• Mine pipestælkete overarmer (se for deg Stælken i kortversjon og uten gebisset). Jeg har ikke peiling på hvordan (om?) man kan få tjukkere overarmer ved å trene, helst uten å ende opp med armer a la den kvinnelige versjonen av Hulken (jada, jeg vet jeg ikke vil ende opp som bodybuilder bare ved å ta i en vekt, ja). Kanskje jeg bare må innse at pipestælkene er kommet for å bli og at intet fett vil legge seg akkurat der? Men treningstips for å unngå pipestælker mottas selvfølgelig med takk, så skal jeg vurdere det.
  
  

Hva med dere folkens, er dere like flinke til å trene som jeg har inntrykk av at alle er? Eller er det flere som meg der ute - kom ut av skapet så er vi flere! Kanskje vi også får lyst til å trene ;)

                                Mvh Lupinella – leder av Norsk Forbund for Treningsallergikere

                                       Lupinella poserer med vekter – for første og siste gang

                                                                      

                                            Hei hvor det går! (legg merke til Walking Fast "joggesko")

                                                                     

Hvordan havnet du her?

Jeg har latt meg inspirere av enkelte andre bloggere og her er en oversikt over de søkeordene folk har brukt for så å havne utilsiktet og høyst ufrivillig på bloggen min (can`t blame them).

Elton John – Jada, jeg har møtt han. Ikke mas! I will tell you nothing.

Lupinella – Ja, det er meg det! Eller, egentlig er det en fantastisk barnebok skrevet av Binette Schroeder. Hvor en jente ved navn Lupinella flyr sammen med Herr Smell-opp-og-igjen og Mr. Humpty Dumpty på nattehimmelen. Blant annet. Jeg ELSKET den boka som liten. Så nå vet dere hvorfor bloggen min heter Lupinella. Yey!

Kan farge haret i nyansen – Ja, det kan du sikkert, men pass nå på å farge håret, ikke haret. Vil ikke anbefale noe annet. Og farg det rødt! Det er kult.

I natt jeg drømte – Det gjorde jeg også, gitt. Drømmer er bra. Og noen drømmer er litt rare. Jeg har skrevet et innlegg om en rar drøm jeg hadde, se arkivet.

Lupinellas.blogspot.com – Hurra! Noen har faktisk søkt på bloggen min HELT AV SEG SELV!

Sir – Hyggelig å bli tiltalt som «Sir», men her må jeg nok skuffe dere. Selv om man kan utgi seg for å være hvem som helst her på det store internettet, er jeg i høyeste grad kvinne.

Stygg old woman – Hva behager, stygg? Gammel?? Nå slutter jeg snart å blogge, altså. Buhu.

Brevvenn annonser – Da har du muligens kommet på rett plass! Er du fra nord-Norge, midt-Norge, vestlandet, sørlandet eller østlandet og er jente mellom 25 og 35 så ta kontakt! Det kan hende vi var brevvenner på nittitallet.

Hvordan klippe en puddel – Godt spørsmål. Med hagesaksa? Mannens barbermaskin? Si gjerne i fra om du finner det ut!

Den lange fredagen – Noen fredager er lange, andre korte. Jeg liker definitivt de korte best.

Tolv sikre tegn på at du har fyllt 30

Liste-manien fortsetter stadig.

I og med at jeg rundet det magiske tallet 30 i våres, hva er vel da mer naturlig enn en liste med idiotsikre (?) tegn på at 20-årene er en saga blott?

Må vel poengtere at jeg har basert denne listen på det sterke kjønn (no offence, mannfolk!)

1. Du begynner å investere i rådyre hudpleieprodukter og mineralfoundation, fordi du a) ikke lenger har lyst til å ha glinsende hud som en annen 15-åring b) vil gjøre et eksperiment for å se om den lille rynka ved venstre øye vil forsvinne eller c) en kombinasjon av disse. Viser forøvrig til forrige innlegg.

2. Du orker ikke dra på byen i helgene lenger, og hvis du likevel blir lurt med ut, drar du når klokken runder midnatt. Og i motsetning til Askepott som mistet den ene skoen på vei hjem, har du begge skoene inntakt og tar siste trikken hjem.

3. Du oppdager de første grå hår og blir faktisk litt stolt.

4. Er du av den treige sorten, begynner lysten til å etablere seg med mann, barn, stasjonsvogn, hund og hvitt stakittgjerde rundt et aldeles bedårende lite rekkehus å melde seg – eller eventuelt ikke (veivalg kalles det).

5. Du begynner å bli ille berørt over at du FORTSATT ikke har meldt deg inn i fagforeninga, til tross for utallige påminnelser fra kollegaene.

6. Du har blitt flinkere til å si nei til aktiviteter av både den morsomme og den litt mer kjedsommelige sorten, når du innerst inne vet at det du trenger er en time out.

7. Du innser at foreldrene dine ikke kommer til å leve evig.

8. Du tør ikke lenger å si offentlig at du synes den 20 år gamle Idol-kjendisen er kjekk (og hvis du kommer i skade for å si det skynder du deg å legge til at «han ser jo SÅ mye eldre ut, da», eventuelt later som du trodde at han var minst seksogtjue).

9. Du har lært at du selv er ansvarlig for din egen lykke.

10. Du oppdager til din forbløffelse at du stilmessig og musikksjangermessig henger igjen på 90-tallet (evt. 80-tallet).

11. Du koser deg glugg i hjel med et glass vin i ditt eget fortreffelige selskap uten å føle deg som verken Viggo Venneløs eller alkoholiker.
    
    
    
    
12. Du synes det er helt ok, ja til og med ganske befriende, å gjøre ting du før så på som uaktuelt – som for eksempel synge høyt i trappeoppgangen fordi det er så god akustikk, prompe høyt selv om din utkårede er innen rekkevidde, brodere duker eller opprette blogg (..)

Hva har jeg glemt, kjære 30-årige medsøstre? Og ikke minst, hva er dere riv, ruskende uenig i? :)

Meg, 30-åringen