Liste-manien fortsetter... denne gang på badet!

Nå er det tid for liste igjen, dere! Det som er så morsomt med å ha blogg, er at jeg kan skrive om AKKURAT det jeg vil! Helt uten en rød tråd. Har i etterkant forstått at det var egentlig det jeg burde kalt bloggen min. Nuvel. Forrige gang var det cd-plater. Denne gang beveger vi oss litt nærmere mange jenters mekka... nemlig badet (selv om badet mitt er altfor trangt og har altfor liten varmtvannstank til å fortjene betegnelsen «mekka»).

Jeg er, som vi alle vet, jente, og må krype til korset og innrømme at jeg over gjennomsnittlig interessert i typiske jentegreier, som hudpleie, makeup og varmende tekstiler (også kalt klær). Denne gang er det hudpleieprodukter som er i fokus. Mine tre favorittprodukter for huden som jeg nødig kan leve uten. På gamle dager har jeg nemlig blitt litt av en snobb (eller kvalitetsbevisst, heter det kanskje) hva hudpleie angår, takket være www.hildechristina.com . Må rette en stor takk til henne for at jeg har fått øya opp for gode produkter, samt fått så gode anbefalinger! :)

Før jeg avslører mine topp 3, må jeg få påpeke at man selvfølgelig må ha en full rutine for huden, å bruke kun disse tre produktene er ikke nok. Men disse tre produktene kommer jeg nok ikke til å bytte ut i rutinen min med det aller første og jeg føler derfor at jeg må dele mine gode erfaringer med alle som gidder å høre på.

Og her er mine topp 3 hudpleieprodukter:

1. Decléor Essential Balm

Ah, hvor skal jeg begynne. Denne balmen bruker jeg som nattkrem. Da jeg fikk den tilsendt, må jeg innrømme at jeg var litt skeptisk til den fete balmkonsistensen. Kunne denne virkelig gjøre noe godt for t-sonen, som jeg til alles store fornøyelse må pudre èn gang i timen? Jeg hadde lest at den skal funke på sår hud, fet hud, gusten hud, tørr hud, kviser, ja, det aller meste egentlig. Det viste seg også å stemme. Da er det helt greit at man blir litt speilaktig, man skal tross alt bare sove med den. Jeg har brukt denne når jeg har oppdaget en «underjordisk» kvise (og da snakker jeg ikke om noen liten fisle-kvise altså) – neste dag er kvisa sporløst forsvunnet. Den gir godt med fukt og huden blir mer stabilisert. Den lukter godt. Inneholder bare naturlige saker. Huden har faktisk blitt mindre fet i t-sonen enn tidligere etter å ha brukt denne jevnlig i kombinasjon med andre gode produkter. Og den funker på det aller meste. Like it, love it!

2. MD formulations continuous renewal serum

Dette er et serum som skal brukes etter rens og toner, og før fuktighetskrem. Det er et produkt som bl.a. skal hjelpe uren hud, og som skal stabilisere hudtonen. Jeg blir som sagt fort blank i t-sonen, og bruker produktet derfor kun der. Min erfaring er at produktet matter ned og skaper en jevnere hudtone, og serumet forhindrer også utbrudd. Man kjenner virkelig at serumet jobber. Noen ganger litt vel mye – det er enkelte ganger hvor jeg kjenner huden prikke etter påføring. Men som regel er ikke dette et problem. Produktet inneholder glykolsyre. Jeg synes huden min har blitt mye bedre med bruk av serumet inkludert i rutinen min. Hurra!

3. Decléor Aroma Purete Matt Finish Skin Fluid

Dette er fuktighetskremen jeg bruker per nå. Jeg brukte tidligere Declèor Hydra Floral Moisturising Emulsion, men synes den ga meg litt for mye fukt. Da jeg prøvde Matt Finish Skin Fluid fant jeg ut at denne var den jeg hadde lett etter. Gir nok fukt til min hud, matter ned og er trygg å bruke. Jeg er kjempefornøyd. Det er mulig jeg må bytte til emulsjon når vinteren kommer og huden kanskje vil trenge ekstra fukt, men per nå er Matt Finish Skin Fluid P-E-R-F-E-C-T.

Og nå, et aldeles lekkert reklamebilde  

Ha det på badet!

I natt jeg drømte

En gammel tekst til ettertanke

Jeg var i skogen,

midt inni tjukkeste granskauen, det var tidlig på kvelden eller ved daggry,

det hadde akkurat begynt å lysne, eller var det mørket som falt på?

Det var en hytte der også - en ganske liten trehytte malt i brunt.

Jeg var på denne hytta sammen med jobben. Kanskje var det en slags ekskursjon, for både kollegaer og de vi omtaler som beboere, var der.

Men alle sov.

Alle sov, bortsett fra meg og en beboer.

Jeg var beboerens kontaktperson denne dagen, derfor var vi to sammen.

Bare vi to var våkne, vi var av en eller annen grunn ute, jeg vet ikke hvorfor.

Nedenfor hytta lå et tjern.

Eller, det lignet mer en slags kulp, en liten kulp, og jeg visste at det var dypt.

Vannet var nesten helt svart.

Vi to skulle ned til kulpen, hun sa hun ville gå dit for å titte.

Når vi kom ned, sier hun at hun vil ut i vannet.

Jeg sier det er dypt, det er kaldt, du kan ikke bade nå?

Jeg blir rådvill, har en ubestemmelig følelse i magen.

Før jeg rekker å si noe mer er hun på vei.

Hun tar steget nedi det kalde, rolig, målbevisst. Hun går lengre og lengre uti, like rolig.

Til slutt ser jeg henne ikke lenger.

En følelse av uvirkelighet blir sterkere, jeg ser meg febrilsk omkring, hva er det som skjer.

Med ett dukker hodet opp fra vannoverflaten, hun sier at jeg ikke skal komme etter,

at jeg ikke skal forsøke å redde henne.

Hun har bestemt seg for dette.

Men hvorfor velger hun å gjøre det når jeg like ved?

Hun må da forstå at at jeg vil forsøke å stanse henne?

Jeg roper, du kan ikke gjøre dette, kom opp, vær så snill, kom og hjelp oss, noen!

men roper mitt blekner.

Hun gjentar med trygg og rolig røst at jeg ikke må hoppe etter, må ikke prøve å stoppe henne.

Jeg tenker at jeg ikke er noen god svømmer, hopper jeg etter vil jeg også forsvinne.

Jeg kjenner meg maktesløs, redd.

Er det riktig av meg å hoppe etter når hun selv ikke vil? Bør jeg ikke respektere hennes valg?

Eller skal jeg hoppe etter, det er vel det mest innlysende og fornuftige, det riktige?

Jeg snur meg, ser opp mot hytta, der et det fortsatt dørgende stille.

Jeg merker at jeg ikke har med meg telefon, jeg får ikke ringt mine kollegaer for hjelp. Snur meg mot vannet igjen.

Det er stille nå. Ingen å se.

Det er bare en ring på overflaten som tilsier at det har vært noen der.

Det sies at drømmer gjenspeiler ulike sider ved oss selv. Eller at det kan gjenspeile noe vi er opptatt av eller har tenkt mye på. Denne drømmen tror jeg kan være en påminnelse om at man ikke kan fri noen fra alt som er vanskelig.

Man kan ikke selv gå til grunne selv om man opplever at det eneste man kan gjøre er å skape trygghet, være der, prate, lytte.

En kan ikke miste motet fordi en ikke klarer å fjerne livsangsten, forfølgerne, demonene, depresjonene.

Vi må vite at det vil gå i bølgedaler, hvor topper vil bli avløst av bunner, for så å nå en ny topp. Noen ganger vil også dalene gå over i sletter hvor man ikke kan se en bakketopp i mils omkrets.

Jeg innser at i arbeid med mennesker føler man ofte på maktesløsheten. Akkurat som hun i drømmen hadde bestemt seg, må jeg akseptere at jeg også kan føle meg som et synkende skip, som verken er en tryllekunstner eller en «helbreder» som kan gjøre så alt blir bra igjen.

Foto: P. Skjønhaug

Hårsår

Er det noe jeg er skeptisk til, så er det å gå til frisøren. Ja, bare le, men etter en skrekkopplevelse på videregående har jeg tatt sak(s)en i egne hender.

Man FØNER og GRER ikke et uregjerlig, krøllete hår! Og man klipper heller ikke et uregjerlig, krøllete hår i en VANNRETT linje. For de som ikke vet hvordan det vil bli seende ut, kan jeg gi dere et hint: 

En krysning mellom Eli Hagen og den her.

Jada, hunden er søt, men hallo.

Jeg har rett og slett litt angst for at noen som overhodet ikke kjenner håret mitt skal få ha noe som helst med det å gjøre.

Dessuten tror jeg det er litt arvelig: min mor klippet meg, min søster, pappa og seg selv med stort hell. Bortsett fra luggen var jeg alltid strålende fornøyd med hårsveisen som ung. Nå i voksen alder klipper jeg meg selv, mannen og – sporadisk – flere av mine venninner. Jeg er rett og slett ganske dreven med saksa blitt, om jeg skal si det selv.

Dessuten; hva skal man PRATE med frisører om? Og er man NØDT til å prate? Jeg føler ikke noe påtrengende behov for å snakke om sola og været og om jeg trives på jobben med en sikkert litt for nysgjerrig frisør. Jeg er ekstremt dårlig på small-talk, og fastspent i en frisørstol tror jeg de skjulte talenter for small-talk jeg eventuelt måtte ha, for alltid vil måtte begraves. Jeg synes faktisk det er koseligere å gå til tannlegen enn å gå til frisøren. Hos tannlegen så får du tross alt ikke sagt stort.

Og for å ikke støte eventuelle frisører som måtte lese dette: det er ikke dere det er noe galt med. Det er meg.

Neida.

Ps. Jeg klippet meg hos en venninne som var frisørlærling for flere år siden og det teller selvsagt ikke, siden hun kjenner både meg og mitt hår. E, you did a great job! Så ikke fortvil!