En gammel tekst til ettertanke
Jeg var i skogen,
midt inni tjukkeste granskauen, det var tidlig på kvelden eller ved daggry,
det hadde akkurat begynt å lysne, eller var det mørket som falt på?
Det var en hytte der også - en ganske liten trehytte malt i brunt.
Jeg var på denne hytta sammen med jobben. Kanskje var det en slags ekskursjon, for både kollegaer og de vi omtaler som beboere, var der.
Men alle sov.
Alle sov, bortsett fra meg og en beboer.
Jeg var beboerens kontaktperson denne dagen, derfor var vi to sammen.
Bare vi to var våkne, vi var av en eller annen grunn ute, jeg vet ikke hvorfor.
Nedenfor hytta lå et tjern.
Eller, det lignet mer en slags kulp, en liten kulp, og jeg visste at det var dypt.
Vannet var nesten helt svart.
Vi to skulle ned til kulpen, hun sa hun ville gå dit for å titte.
Når vi kom ned, sier hun at hun vil ut i vannet.
Jeg sier det er dypt, det er kaldt, du kan ikke bade nå?
Jeg blir rådvill, har en ubestemmelig følelse i magen.
Før jeg rekker å si noe mer er hun på vei.
Hun tar steget nedi det kalde, rolig, målbevisst. Hun går lengre og lengre uti, like rolig.
Til slutt ser jeg henne ikke lenger.
En følelse av uvirkelighet blir sterkere, jeg ser meg febrilsk omkring, hva er det som skjer.
Med ett dukker hodet opp fra vannoverflaten, hun sier at jeg ikke skal komme etter,
at jeg ikke skal forsøke å redde henne.
Hun har bestemt seg for dette.
Men hvorfor velger hun å gjøre det når jeg like ved?
Hun må da forstå at at jeg vil forsøke å stanse henne?
Jeg roper, du kan ikke gjøre dette, kom opp, vær så snill, kom og hjelp oss, noen!
men roper mitt blekner.
Hun gjentar med trygg og rolig røst at jeg ikke må hoppe etter, må ikke prøve å stoppe henne.
Jeg tenker at jeg ikke er noen god svømmer, hopper jeg etter vil jeg også forsvinne.
Jeg kjenner meg maktesløs, redd.
Er det riktig av meg å hoppe etter når hun selv ikke vil? Bør jeg ikke respektere hennes valg?
Eller skal jeg hoppe etter, det er vel det mest innlysende og fornuftige, det riktige?
Jeg snur meg, ser opp mot hytta, der et det fortsatt dørgende stille.
Jeg merker at jeg ikke har med meg telefon, jeg får ikke ringt mine kollegaer for hjelp. Snur meg mot vannet igjen.
Det er stille nå. Ingen å se.
Det er bare en ring på overflaten som tilsier at det har vært noen der.
Det sies at drømmer gjenspeiler ulike sider ved oss selv. Eller at det kan gjenspeile noe vi er opptatt av eller har tenkt mye på. Denne drømmen tror jeg kan være en påminnelse om at man ikke kan fri noen fra alt som er vanskelig.
Man kan ikke selv gå til grunne selv om man opplever at det eneste man kan gjøre er å skape trygghet, være der, prate, lytte.
En kan ikke miste motet fordi en ikke klarer å fjerne livsangsten, forfølgerne, demonene, depresjonene.
Vi må vite at det vil gå i bølgedaler, hvor topper vil bli avløst av bunner, for så å nå en ny topp. Noen ganger vil også dalene gå over i sletter hvor man ikke kan se en bakketopp i mils omkrets.
Jeg innser at i arbeid med mennesker føler man ofte på maktesløsheten. Akkurat som hun i drømmen hadde bestemt seg, må jeg akseptere at jeg også kan føle meg som et synkende skip, som verken er en tryllekunstner eller en «helbreder» som kan gjøre så alt blir bra igjen.
 |
| Foto: P. Skjønhaug |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar