Liste-pop (med innslag av rock)

Jeg er et liste-menneske av rang, og kom på hvor lenge siden det er jeg har skrevet noen lister (rent bortsett fra handlelister, da). For en skam! Så, herved kommer et innlegg om de tre cd-platene som har betydd mest for meg så langt. På hver sin tullete, men akk så fantastiske måte. God fornøyelse!

1. Everything Changes – Take That
   
   
   

Ok, dette er jo nesten litt pinlig å innrømme. Jeg ser den. Men jeg har, som så mange andre smårips, vært fullstendig fortapt i et av disse boybanda som herja vilt på åtti- og nittitallet. For min del var det altså TT som trakk det lengste strået – ingen over, ingen ved siden. Hovedfienden var East 17, og New Kids var avlegs. TT er best, ingen protest og ti kniver i hjertet. Men tilbake til hvorfor jeg har valgt ut akkurat den plata og det bandet.

Det starta allerede på barneskolen. Venninna mi S og jeg hang sammen som erteris, som det så fint heter. Plutselig (sikkert gjennom Topp20 og HC...noen som husker?) fikk vi øya opp for de uimotståelige kjekkasene i Take That – villstyringen Robbie, skjønne Mark (han var miiiin), barske Howard, danseløven Jason og snusfornuftige Gary. Det gjorde også vår klassevenninne D - fikk øya opp, mener jeg. Vi hadde egentlig ikke hengt så mye sammen med D tidligere, men etter vår himmelske åpenbaring ble vi trukket mot hverandre som fluer mot et, eh, fluepapir. Trekløveret var dermed et faktum. Men det beste er at i dag, 20 år etter, er vi fortsatt Trekløveret. Nettopp derfor har TT, her representert ved Everything Changes, betydd så mye for meg. Vræl, hulk og stønn. Nææædda. Joda.

2. Jagged Little Pill – Alanis Morissette
   
   
   

Plutselig var ikke Take That så morsomme lenger, og jeg hadde begynt på ungdomsskolen. I åttende ble jeg oppmerksom på ei sint, ung canadisk dame med det lengste og fineste håret du kunne tenke deg. Og jeg var solgt. Med denne plata fikk jeg en musikalsk og nå-er-jeg-på-vei-til-å-bli-voksen åpenbaring som skulle følge meg fra ungdomsskolealder og helt fram til voksenlivet. For en typisk tenåringsjente var det lett å kjenne seg igjen i tekstene, og etter kort tid var heftet i cd-coveret tynnslitt og stemmen hes.

I tiden som kom begynte jeg nemlig å fatte mer og mer interesse for å synge. Jeg startet i kor og fikk gjøre min versjon av «Ironic» og «Perfect». Etter hvert begynte jeg på musikklinja på folkehøgskole og ble på kveldstid en habil pubsangerinne i Hønefoss city (hohoho). Jeg fikk gjøre det jeg elsket mest. Og med fare for å virke fullstendig emo, så tror jeg denne plata var med på å forme meg som person. Hva i huleste furumo skulle jeg gjort uten Alanis i tenåra?

3. Industrial Silence – Madrugada
   
   
   

Vi hopper ett år tilbake i tid, jeg var 18 og så mitt snitt til gå på kroa i helgene. Kroa var ikke som kroer flest – neida, kroa hadde tre etasjer og stor konsertscene. På denne tida var jeg dødelig forelska i en kar som tipsa meg om det nye up-and-coming bandet Madrugada – de hadde spillt inn plata si like over veien og skulle ha konsert neste fredag. Javel, tenkte jeg, sikkert moro å få med seg, men egentlig dro jeg vel bare i håp om å få tilbringe tid med overnevnte kar. Det jeg ikke visste da, var at jeg fra første tone ville bli fullstendig bergtatt. Ikke på grunn av søt musikk mellom meg og overnevnte, men over musikken som utspillte seg på scenen.

For en stemme! For en fantastisk gitar! For en magi. Den dag i dag mener jeg Industrial Silence er en av de beste platene i verden (jepp), og at Sivert Høyem har verdens vakreste stemme. Jeg blir aldri lei denne plata, jeg blir aldri lei Madrugada. Og jeg kan virkelig ikke fatte de som sier det blir for mørkt, for trist eller hva enn de sier. Jeg blir tvert i mot oppløftet, harmonisk og en smule salig. Sukk (og snufs fordi Madrugada ikke er lenger).

Noen som tar utfordringen og skriver sin topp tre-liste?

Høstvibber

Sommeren er fin og flott, men høsten er virkelig ikke så verst den heller. Høsten kommer like fort hvert år, og hvert år kan jeg banne på at vi sier at vi kunne ønske at sommeren varte litt lenger. Joda, sommeren i år har kanskje ikke vært så bra værmessig, så jeg forstår frustrasjonen og kan langt på vei være enig. Men glemmer vi ikke litt hva høsten har å by på? For høsten er vel ikke bare regn, skole- og jobbstart og depresjonslignende tilstander?

Nei, det tror jeg ikke noe på. Høsten er så mye mer enn det. Og nettopp derfor liker jeg høsten så godt. Fargene forandrer seg både ute og på tekstilene vi pakker på oss. Jordfarger, oransje, rust, fiolett og karamell i uendelige og umettelige variasjoner. Jeg er umettelig og vil ha mer. Og det er mer. 

Du kan sitte inne kvelden lang med bok og kaffe og tøfler og sjokoladekake, rett og slett fordi det er høst og «dårlig» vær. 

Du kan farge håret i nyansen gulrot, ta på deg knallgrønne strømpebukser, alpelue og lilla skjerf uten å bli tatt for å være verken ræddis eller sosialarbeider (greit, det siste der stemmer jo faktisk for min del, men på høsten blir det plutselig så mange flere av oss!). 

Det kan være litt greiere å ha en dårlig dag og faktisk si det, for på sommeren skal jo alle være så forbanna happy hele tiden. Samtidig liker jeg at det rusker litt ute, vinden som river, håret som blir seende ut som en høysåte. Lufta er friskere. Byen er annerledes. Høsten gjør at byen faller til ro.

Thoughtful

Curling-kluss

For en stund tilbake skulle jeg innom et parfymeri hvis navn ikke nevnes. Jeg trengte ny mascara, og da må jeg altså bevege meg inn i ukjente territorier bestående av damer med too much solpudder og overivrige homser. Bare dét får meg til å skjelve i slengbuksene.

Målet med turen var innkjøp av Cliniques High Impact Curling Mascara. Meget bra mascara om jeg skal si det selv (nei, innlegget er på ingen måte sponset). Vel, slik forløp samtalen mellom meg og ekspeditrisen:

Meg: "Jeg skulle hatt en mascara fra Clinique. Den heter noe med "curling" og har grå beholder"

Overblid ekspeditrise: "Da er det sikkert DENNE du skal ha!" (drar fram en mascara i svart beholder)

Meg: "Nei, den jeg skal ha har altså grå beholder, den heter noe med curling. Den holder gjennom regn, tårer og svette, men kan lett vaskes av i varmt vann over ca. 37.5 grader"

Overblid ekspeditrise drar fram den grå (my precious), og sier: "Er det denne? Den vil begynne å renne i regnvær og sånn - men går ikke av i varmt vann, må fjernes med make up remover" (øhm, du sa hva?)

Meg (forbauset): "Javel? Jeg har jo brukt den en stund, jeg vasker den av i varmt vann, og den holder gjennom det meste, det har jeg også lest at den skal gjøre" (på dette tidspunkt var det like før jeg dro fram Hilde Christinas blogg, bare for å kunne vise til sikre kilder)

Ekspeditrise (nå med litt mer stivt smil) gjentar at den ikke på noen måte holder i regnet, at den ikke kan vaskes av med varmt vann, her må det sterkere saker til.

Meg: "Jaja. Det er uansett den jeg skal ha" (her turde jeg ikke kverulere mer - det var jo liksom hun som skulle være eksperten her).

Jeg betalte og gikk, etter at kvinnemennesket hadde prøvd å prakke på meg vippepleie sånn at jeg ikke kom til å se ut som en av de gamle damene med to øyevipper når jeg ble 80. Når jeg kom hjem måtte jeg dobbeltsjekke at jeg hadde rett. Informasjonen sto til og med på emballasjen.


                                                              
 .....

I går var jeg igjen på vei til parfymeriet hvis navn ikke nevnes, i samme ærend som sist.

Meg: "Hei! Jeg skulle gjerne hatt Cliniques High Impact CURLING!! mascara, takk!"

Smørblid ekspeditrise: "Det skal du få!" (hentet mascararen i skuffen sin)

Meg: "Kjempefint, takk skal du ha!"

?? Gikk det SÅ lett?! Det var jo nesten for godt til å være sant. Glad og fornøyd trasket jeg hjemover. Vel hjemme skulle jeg pakke ut vindunderet fra emballasjen, og hva ser jeg?

En mascara i SVART beholder? Ikke grå??? Jeg hadde fått (*trommevirvel*) High Impact. Ikke noe curling her i gården, nei. Jeg gir opp. Neste gang bestiller jeg på nett. Enten det, eller tar på meg buksene til curling-landslaget ved neste besøk.

Brevvenner, hvor ble dere av?

Helt fra jeg var liten har jeg vært glad i å skrive. Veldig glad i å skrive. Det resulterte blant annet i en halvferdig diktsamling ført i pennen av en forvirret 14-åring. Et ukjent antall noveller. Ymse sangtekster. Utskrevne dagbøker jeg helst vil slippe å tenke på. En deformert langefinger på høyre hånd. Og brevvenner. Jeg svarte på brevvenn-annonser i Donald, Starlet og Topp, og en gang satt jeg inn en annonse selv også. Det var stas, det var sitrende spenning, hvem kom til å svare?

Er det fortsatt vanlig å ha brevvenner, lurer jeg og klør meg i hodet. Da snakker jeg altså om håndskrevne brev i sirlig løkkeskrift (eller formskrift, alt ettersom), sendt i posten for så å dukke opp i postkassa et par dager senere. Eller er det bare Facebook og MSN som gjelder nå? Eller er det også blitt avlegs? For det var med forventning jeg nesten løp til postkassa hver dag, for kanskje, kanskje hadde det kommet et brev.

Noen ganger sendte vi også med en liten gave i brevet. Smågodt må vel være den gaven som tok, eh, kaka. Eksotisk smågodt fra det kalde nord ble utvekslet med trendy smågodt fra østlandet. Trodde vi. Det kunne da ikke være riktig at man har samme type smågodt i hele landet! Jeg har fortsatt en sær forkjærlighet for å hente posten, selv om det dessverre ikke er like mange håndskrevne brev som venter på meg nå om dagen. Langt mindre brev med, bokstavelig talt, klissete innhold.

Og det var rart med det, men stort sett alle mine brevvenner var riktignok brevvenninner. Det var ikke mange karer å skryte av. Bortsett fra at jeg en gang skrev brev med en fyr fra Ghana. Koselig han, altså. Men da han plutselig ville komme på besøk, pakket jeg diskret vekk pennestiften og skalv litt i sykkelbuksene. Heldigvis tok han hintet.

Jeg hadde brevvenner fra Vesterålen i nord til Kristiansand i sør. Jeg hadde brevvenner fra forblåste fjell, fra dype daler og fra kystens uransakelige veier. Dette førte til at jeg ble en kløpper i norsk geografi. Jeg satt oppslukt over atlaset og til slutt kunne jeg navn og plassering på hver eneste lille krik og krok i landet på rams, baklengs og i blinde.

Og en gang var jeg så heldig å få møte en brevvenn i virkeligheten, hvor vi som litt klønete 12-åringer forsøkte å føre en samtale. Litt kleint, ja – kanskje det er best å være venner kun i brevs form? I det minste vente med å møtes inntil man er fyllt syvogtyve?

Enkelte av mine brevvenner og jeg hadde en greie med at vi stilte hverandre spørsmål i hvert brev. Nøye nummerert, mer eller mindre gjennomtenkte spørsmål, om alt fra familie og dagligliv, til gutter og musikk. Til slutt gikk man jo naturlig nok tom for gode spørsmål, men spørre, dèt skulle man! Det resulterte i følgende fra min side: Spørsmål 24. Har dere kjøkkenskap? Svaret kom, og pinlig berørt leste jeg: Svar på spørsmål 24. Dette synes jeg var et litt rart spørsmål. Selvfølgelig har vi det. (...)

Og av og til lurer jeg på hvordan de har det i dag. Er de gift, har de barn? Bor de fortsatt på samme sted, eller kanskje de har flyttet utenlands? Går det bra med de? Nå skal det sies at jeg har noen av mine gamle brevvenner på Facebook. Det er koselig med brev, men det er jammen ikke dumt med Facebook innimellom heller. Og det ble noe ut av oss alle, gitt. Men hva med alle de andre? De jeg ikke helt husker etternavnet på og de jeg husker som kanskje har giftet seg og fått et helt annet navn. Jeg får vel bare undre meg videre. Kanskje de en eller annen gang senere vil dukke opp i livet mitt igjen.

o

Foto: Toronto Rob/Flicr

Ok, så hadde vi kanskje ikke SÅ fin postkasse hjemme på bruket, da.