Hadde jeg aldri trodd

Om meg selv, altså. Det er visse ting man ikke trodde at kom til å finne sted i vår levetid, for å si det sånn. Ting som tidligere var intet mindre enn UTENKELIG.

For eksempel den vanvittige idéen med å smøre OLJER inn i trynet. Når jeg var yngre tenkte jeg at oljer var fy-fy, ja, jeg vegret meg egentlig for å smøre noe som helst med kremkonsistens i ansiktet i det hele tatt, grunnet ekstrem discokuleeffekt. Men så erfarer jeg at oljer er helt fantastisk. Spesielt nyperoseolje og arganolje. Kokosnøttolje også. Ekstrapoeng for flere bruksområder (ansikt, kropp, hår, spis det, gjør hva heklefjell du vil med det. Nesten, da. Jeg er bare så imponert over naturens gaver).

Ja, også var det dette med jazz. For noen år siden hørte jeg masse på NrK Jazz, for så å ha noen års pause, av en eller annen absurd grunn. Men igjen, jazzen er tilbake og jeg elsker det. Kan sovne til det. Hva blir det neste, eksperimentell samtidselektronika med pikkolofløyte og marimbasolo som mediativt innslag i fredagskosen? (Ps. Skal ikke skryte på meg å være direkte BEVANDRET i jazzens verden – dere skjønner, på NrK Jazz er det aldri noen presentasjon av låtene).

Og gjett hvem som hopper rundt i høyet stua som en annen villmann (evt villkvinne) opptil flere ganger i uka. Jo, det er MEG, det. Kjære naboer, beklager så meget om dere har sett konturene av ukoordinerte armer og ben gjennom persiennene. Og kjære katten min, jeg er veldig glad i deg, men du trenger ikke stirre på meg som du har falt ned fra månen. Det kalles TRIM og er helt NORMALT og etter forholdene ser jeg helt NORMAL ut når jeg trimmer, så kjære pus, slutt å stirr.

Til syvende og sist så har jeg jo sluttet å røyke. Men det teller ikke, for det har jo vært planen helt siden jeg startet. Men det som er mer utenkelig enn at jeg sluttet å røyke, er at jeg fanden tute kjøpte meg et TANNBLEKINGSKIT i belønning. Dét er fader i meg MORSOMT, jeg som ikke har hull i ørene en gang (uten sammenligning for øvrig. Poenget er, jeg er jo liksom så au naturel eller hva det heter, og så... tannblekingskit?!? WTF, liksom). Men tilbake til HOVEDpoenget; opplegget funka særs dårlig, jeg glemte meg bort og drakk to kopper kaffe hver gang etter jeg hadde brukt tannblekingsstripsene.

Jepp. Så sånn er det. Hva med dere, noen som tør å stå fram med noen skjulte sider?

The person formerly known as me

God kveld i stua!

Nå har det altså gått 5 uker siden jeg tok mitt siste trekk! HURRA! Må forresten bare presisere at Kent i forrige innlegg på ingen måte er en kjæreste, samboer, bedre halvdel, gubbe eller hva man nå kaller det. Føler jeg må påpeke dette i tilfelle noen lesere ble forferdet og synes jeg var direkte slem som utleverte og dumpet Kent på den måten. Så slem er jeg altså ikke.

Og hvordan har det gått disse ukene? Nå kan jeg jo øse av mine erfaringer til alle dere som eventuelt ønsker å slutte, men som ikke har gjort det enda! Kan starte med et avskrekkende bilde:

Savner De blass og gusten hud? Har De for mye kronasjer? SÅ PRØV KENT DE OGSÅ! 

Den viktigste erfaringen jeg har gjort meg er faktisk at det var veldig mye verre å TENKE PÅ å skulle slutte, enn å faktisk gjøre det. For å være ærlig så har det faktisk ikke vært så veldig vanskelig. Så pri. 1 er vel å jobbe med motivasjonen. Hvorfor vil du slutte?

I forkant av røykeslutten er et godt tips å trappe ned til en veldig mild røyk. Jeg røyka hvit Kent i flere år faktisk, og hvit Kent er jo praktisk talt som fjelluft å regne. Når jeg tenker meg om så hadde det sikkert ikke vært så alt for farlig å røyke et par hvit Kent daglig resten av livet, men jeg skal ikke ha på meg å oppfordre til dette, så ok, jeg tar det tilbake.

Mitt tredje tips, som i alle fall funka på meg, er å tenke at jeg har lov til å ta en røyk i spesielle anledninger, hvis jeg ønsker det. Det hadde funka særs dårlig å tenke at jeg aldri noensinne skal få lov til å ta en røyk igjen. Så om jeg ønsker å ta en røyk på lønningspilsen, fisketuren eller i bursdagen til venninna mi, så gjør jeg det! Jeg tror cluet er at det må være PLANLAGT, ikke impulsivt. Og selvsagt: dette må ikke skje for ofte. For da er du ute og kjøre. 

Det dere sikkert lurer på nå, er hvilke forandringer som har skjedd i løpet av disse ukene. Er jeg blitt et nytt menneske?

Jeg har ikke merka så veldig mye til bedre kondis og alt det der. Noe som sikkert har med å gjøre at jeg (heldigvis) ikke har røyka så mye og lenge at tungpustethet, hoste osv har blitt et problem. Så kondisen er stort sett den samme, eller den jo så klart ikke verre, hehe. Men jeg slipper i alle fall å bekymre meg nevneverdig for røykerelaterte plager og imaginære hjertesmerter, og det er ikke å kimse av!

Men hør dere. Et par-tre uker etter røykeslutten dukka det opp mystiske røde prikker på armene. Armene så rett og slett ikke ut. Og ikke nok med det. Huden i trynet ble snål. Jeg bare:

HJÆLP!! Er det sånn det skal være så begynner jeg å røyke igjen!! BUHU.

Heldigvis hjalp det etter en ukes tid, og jeg pustet lettet ut. Og jammen synes jeg at hudtonen er blitt bedre (les: mindre grålig). Innbiller meg at dette var en slags detox av huden. Avfallsstoffene må ut, liksom.

Dessverre har røykeslutten hatt en, for meg, uheldig bivirkning. Jeg, som har vært velsignet med en ikke-eksisterende luktesans, har nå en nese som selv et neshorn (?) kan misunne meg. Det florerer jo av ekle, motbydelige lukter over alt! Og det verste, dere, er TUNFISKEN. Jeg, som tidligere har vært SÅ glad i tunfisk, praktisk talt brekker meg av lukta. Stakkars katt som elsker tunfisk, nå må hun pent finne seg i å få noe som ikke lukter fullt så jævlig. Og hvis hun en sjelden gang får tunfisk, så ikke pokker om boksen skal stå åpnet i kjøleskapet. Nei, den skal stå INNI EN ANNEN BOKS, forseglet!!!! Helst med hengelås.

Og alt lukter jo promp. Stakkars samboer som mang en gang i det siste er blitt beskyldt for å slippe en smygare når det faktisk ikke er tilfelle. Han har fått blikket: 

HVA I YTTERSTE DRANGEDAL ER DET SOM STINKER SÅNN HER????

Men det var visst bare en pakke kjøttdeig som ble åpnet, ops.

Og beklager så mye på etterskudd til menneskeheten hvis jeg tidligere har dynka meg i så mye parfyme at de gamle damene på bussen vred seg i misunnelse, men det var i beste hensikt.

Sånn rent bortsett fra dette, ser jeg kun fordeler med å være røykfri. Håper jeg er røykfri om et år også!

Happy me

Bye bye bad guy

Jeg er egentlig ingen tilhenger av å avslutte et forhold offentlig, men jeg er nok ikke den første som gjør det, og noen ganger må det til. En måned på etterskudd, men dog!

Vi hadde et forhold i flere år (i altfor mange år, når jeg tenker meg om). Jeg pleide ikke like typer som deg - en typisk bad guy. Jeg var skråsikker på at jeg aldri ville ta i en som deg med ildtang en gang. Så feil kan man ta! Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg falt for deg. Kanskje det var den mystiske gløden, den varme utstrålingen?

Vi hadde et av-og-på forhold egentlig, jeg visste jo at du egentlig ikke var bra for meg. Men selvsagt hadde du også dine gode sider. Du har en ekstremt mild personlighet til å være en av ditt kaliber, det skal du ha. Du var fin å ha hvis jeg var "litt" stressa. Det var kjempekoselig å se deg på morrakvisten når vi tok dagens første kaffe sammen. Men dessverre fikk vi et avhengighetsforhold. For å være ærlig så var det vel egentlig jeg som ble avhengig av deg..

De siste årene ble det, det er en skam å si det, nesten litt pinlig å vise seg sammen med deg offentlig. Sånne som deg er det ikke så mange som liker lenger. Før i tiden var du til og med med i filmer og reklamer, men sånn er det ikke nå lenger! Noen syns du er harry. Andre syns du lukter vondt (ikke for å være frekk, men du lukter jo ikke akkurat roser). Du kommer ikke inn i varmen noe sted lenger. Skulle vi treffes på cafè, måtte vi alltid gjemme oss på et gatehjørne, samme hvor kaldt det var. 20 minus, hey, ikke noe problem! 


I tillegg har du et veldig dårlig lag med barn, og, lets face it, du er ikke akkurat billig i drift. Hvis vi skulle ha fortsatt dette forholdet, tror jeg bekymringsrynken mellom øynene ville kommet langt raskere enn antatt. Ok, jeg fikk litt hjertesorg av å tenke på morrakaffen uten deg, men jeg tror du vil forårsake langt større problemer enn dét i framtida.

Men, jeg er ingen bitter type - jeg ønsker ikke å skilles i uvennskap. Så hvis vi tilfeldigvis skulle treffes på byen eller over et glass vin en eller annen gang, kommer jeg ikke til å skule på deg, nekte å snakke med deg. Vi kan sikkert ha en one night stand i ny og ne. Vi kan bare ikke ha et fast forhold lenger. Så kjære Kent, før du kommer meg i forkjøpet; du er sagt opp. Dumpa. Ha det på badet. Bye bye! 

Hilsen Lupinella

Snart, snart er det tid for...

... å gå opp på loftet, grave fram posen, det står «vårklær pakket vekk oktober 2012» med tusj, skriften har bleknet etter en lang vinter, men jeg kan fremdeles se hva som står og enda tydeligere er det når jeg åpner, der var sandalene jo, og stråhatten, jeg banker den lett og plasserer den på hodet, må smile, den hadde jeg nesten glemt


... å sette seg i lysthuset i hagen med iskaffe og avis en dag jeg har fri, alle andre er på jobb, hagen er min nå, det er stille, fortsatt kjølig i vårjakken, men jeg vet at om ti minutter når solens varme stråler hjørnet på den ruvende bygården og treffer hagen, lysthuset, akkurat der hvor jeg sitter


... å finne fram stanga, se på de fine spinnerne, den rød- og gullskimrende ligger fortsatt i skrinet, vi tar banen til Ulsrud med sekk på ryggen, går i timevis gjennom skauen, balanserer over bekken og manøvrerer oss gjennom knapt synlige stier, før vi finner de hemmelige stedene, bare naturen kan høres, en varm kaffekopp fra termosen blir til to og så blir timene plutselig borte inntil skumringen faller på og abboren kanskje har bitt


... å traske gjennom Kubaparken til løkka, det er marked i Birkelunden, jeg finner et håndlaget smykke, glade mennesker griller og gatemusikanten står på Olaf Ryes plass i år også, like ivrig som i fjor, det blir vaffel og kaffe før vi tusler hjem, men vent, det er åpent på Park, det fylles hvitvin i glasset, her kan vi sitte i myke kurvstoler og skue ut mot parken til solen forsvinner bak hustakene på Sankthanshaugen og jeg tenker at sånn skulle livet alltid ha vært, før jeg tar meg i det og nyter øyeblikket

Nytt år: ny finger ønskes, ja til boller for free

Hallo, folkens! Hvordan går det med nyttårsforsettene? Jeg har ikke...eh, helt kommet i gang enda. Er det ikke det alle har som nyttårsforsett, da; et nytt og sunnere liv? Men for å være ærlig har jeg aldri vært noen stor tilhenger av å sette seg urealistiske mål, dette er heller intet unntak i år. Jeg heier som alltid på den gylne middelvei. Derfor sitter jeg her og koser meg med ostepopen min og Nidars julefavoritter til halv pris med god samvittighet. Dessuten er det lørdag! Sunn kan jeg være på mandag eller noe sånt.

Ellers er jeg MEGET slepphendt om dagen. Jeg mister praktisk talt alt jeg tar i. Fryktelig vimsete, altså. I grunn ikke likt meg. Tror jeg. Og i tillegg (uten sammenligning for øvrig) har jeg pådratt meg noe så eksotisk som neglebåndsbetennelse. Og det gjør pokker meg vondt! Pekefingeren er totalt ubrukelig. Noe som dessverre går hardt ut over oppvasken og annet forefallende arbeid som krever utstrakt bruk av pekefinger. Godt jeg klarer å skrive på pcn, sier jeg bare. Langemann funker som bare rakkern. Dessuten tenkte jeg å rappe (merk dere ordspillet) kallenavnet til han der «Fingern», hvis ikke fingeren halveres i størrelse innen rimelig tid. Og hvis ikke, kan dere, når jeg går bortover gata med en pekefinger på størrelse med en middels hvalrosspenis, peke og le (med den velfungerende pekefingeren deres, selvsagt).

Men nok om Lupinellas helsetilstand og over til noe langt hyggeligere, og ikke fullt så fjasete.

Jeg må bare si noen gode ord om kjedekiosken på hjørnet! Var innom her om dagen etter kveldsvakt, litt sliten og trøtt, og det eneste jeg hadde lyst på var...boller. Og siden det var like før stengetid så FIKK jeg 6 boller, siden de likevel skulle kastes. Og de var ikke tørre en gang. Jeg insisterte på å betale, men det var ikke snakk om. Det er sånt man sjelden eller aldri opplever lenger, nå kastes jo alt uansett (eller sendes vekk som grisefôr - flaks for grisene, da. Skikkelig griseflaks). Nå vet jeg ikke om gutten i kassa gikk litt utenfor reglementet den kvelden, men hvis noen av dere som bestemmer at mat skal kastes leser dette - grip sjansen til å gjøre noe bra for noen! Jeg kan kjøpe mine egne boller, men det er ikke alle som er like heldige. (Ikke at boller er så sunt og flott, men dere forstår poenget). (Ps. Lurer på om jeg har lest at det allerede finnes bakere etc som praktiserer en ordning med å gi bort. Jeg har selv en del års erfaring fra den bransjen fra mine yngre glansdager, og det var den gang strengt forbudt å gi bort noe...kanskje dette har endret seg).

Essensen i dette (uten å høres helt ut som tåkefyrsten himself) er for oss alle og enhver noe å tenke over: la oss være litt rausere og snillere med hverandre! Det er ikke alle som er like priviligerte som meg og forhåpentligvis deg som leser dette. Og det er så lett å glemme.

Vel, det var alt jeg hadde på hjertet for i aften. Håper alle får et godt, nytt år!

Lupinella: i de indre kretser nå også kjent som "Fingern"