Den lange fredagen

Det var fredag. Selv i slutten av juli var det grått, det var ingen dag å spasere utendørs på hvis man ikke måtte. Jeg var hjemme og puslet litt i huset. Skrev litt. Jeg hadde en gammel tekst jeg ville dele her. Den handler om maktesløsheten vi mennesker kan føle på når vi opplever at vi ikke klarer å hjelpe. Jeg var ute etter et passende bilde til teksten min. Da kom jeg på at min kjære hadde tatt mange bilder på nattfiske. Vi satt på kjøkkenet og så på bildene. Jeg fant det perfekte bilde. Et stille tjern, i mørket, bare solen i horisonten ga beskjed om at det snart var morgen.

Da smalt det.

Jeg skvatt. Hoppet opp, lurte på om det var torden? Ja, det var torden, konkluderte vi. Jeg roet meg ned igjen. Like etter registrerte vi lyden av ambulanser. Mange ambulanser. Vi bor like i nærheten av veien til Ullevål, så lyden av ambulanser er ikke så uvanlig. Men dette var ikke som vanlig.

Det var så altfor mange av de.

. . . .

Mine tanker og dypeste medfølelse går til alle pårørende etter denne ufattelige tragedien.

Mine tanker går til de skadde.

Mine tanker går til de overlevende.

Mine tanker går til de barn og voksne som har gått bort. Hvil i fred.

Min takk går til alt helsepersonell.

Min takk går til politi og forsvar.

Min takk går til Statsministeren og Kongen.

Min takk går til alle de frivillige hjelperne.

Min takk går til Norge som sammen har stått samlet, og vist hverandre så mye omsorg og kjærlighet.

Det er så mye jeg kunne sagt og skrevet, men ord blir fattige. Det eneste jeg vet er at sammen er vi sterke. Vi må minnes og aldri glemme. Vi må, litt etter litt, forsøke å gå videre, selv om det aldri vil bli det samme igjen. Vi skal vise at kjærligheten og demokratiet for alltid vil seire.

Den gangen jeg skålte med Elton

For mange år siden, mens vi fortsatt var unge og sikkert også dumme, skulle min bedre halvdel og jeg på tur til London. Det begynte fornøyelig allerede på Gardermoen hvor min kjære måtte skaffe seg nødpass like før flyet skulle gå. Det er dumt å bestille hotellbillett når man ikke har dobbeltsjekka at navnet man har bestilt billetten i stemmer hundre prosent overens med passet, fant vi ut. Men det ordnet seg og vi rakk flyet med et nød(pass)skrik. Vel, man lærer.

Vi kom oss omsider fram. Langweekend, må vite, og vi skulle rekke innom så mye som OVERHODET MULIG på den korte stunden vi hadde til rådighet.

- Sju timer vandring gatelangs per dag (inkludert 1,5 timer i feil retning) var en selvfølge.

- Alle obligatoriske og ikke-obligatoriske severdigheter ble nøye inspisert.

- Besøk på en heller svindyr restaurant, der hovedretten besto av en urimelig stor haug spinatblader ble fortært (kan slett ikke anbefale dette etter en sju timers gåtur).
- Hotellfrokosten besto av blant annet rå egg, og utsikten fra hotellrommet var en paraply som hang i et tre.
- Turens beste måltid ble inntatt på Burger King (som for øvrig ble besøkt etter nedturen på overnevnte svindyre restaurant, på desperat jakt etter MAT).
- På grunn av uforutsette utgifter til overnevnte nødpass og svindyre restaurantbesøk, satt vi siste dag slukøret på en pub i Camden street mens vi telte opp siste rest av kronestykker for å se om vi hadde råd til en Guinness på deling. Akk, det vakre studentliv.

Men tilbake til sakens kjerne – det som løftet Londonturen til de uante høyder: Det var dag to og vi skulle på byen. 

Jadda, vi trasket avgårde og var enige om at vi skulle gå på det minste og mest bortgjemte stedet vi kunne finne. Turiststripa var bannlyst. I en mørk bakgate ante vi konturene av noe som kunne minne mistenkelig om en bar – en brun bule uten antydning til verken neonlys eller innkastere. Jippi, tenkte vi, dette er Stedet. Vel innenfor bestilte vi hver vår pils og satt oss i et riktig så hyggelig hjørne hvor vi hadde utsikt over lokalet.

Folk kom og gikk, stemningen var god, akkurat så god som den skal være på en erke-engelsk pub. Plutselig ble vi oppmerksomme på at mange av de mannlige gjestene hadde knekk i håndleddet og så uforskammet godt ut, og at de kvinnelige gjerne hadde kort hår, dress og slips (ikke for å generalisere, men slik var det altså). Med ett følte vi oss som to utskudd der inne i kroken, som en minoritetsgruppe på utstilling. Som nyforelska kjærestepar av ulikt kjønn hadde vi kanskje havnet på litt feil hylle. Men pytt. Vi følte oss raskt integrert. Lokalet begynte å fylle seg opp, og flere folk strømmet til.

Det var da jeg så en person litt lenger bort i lokalet, eller rettere sagt en mann. Det var liksom noe.....kjent. Jeg snudde meg mot min bedre halvdel, han var enig. Og nå lurer dere nok på hvem i all verden denne mystiske herremannen var. Det var uvant å se ham uten sære briller og all staffasjen, men det lemnet ingen tvil om at det var selveste Elton John i egen person som hadde tatt seg en tur ut for å se på livet denne torsdagskvelden i mars.

Elton John, dere! Han er jo svær! Han er jo til og med en SIR!

Men godt oppdratt som jeg er, var det ingen fare for at godeste Elton John skulle få kvelden sin spolert av en sinnssyk, starstruck turist som hadde forvillet seg inn på en homsepub i Soho.

Det eneste jeg etter hvert dristet meg til var å smile skjelmsk i hans retning. 

Og det var da det skjedde. Elton (nå på fornavn) løftet sin pils mot meg, smilte sitt bredeste smil, og nikket! Til MOI! O Hellige julegris og rosa elefantører. 

Jeg rødmet og snudde meg mot min bedre halvdel som hadde fått med seg opptrinnet. «Cheers!» sa jeg til Elton med skjelvende stemme, løftet pilsen og følte meg  litt  starstruck likevel, til tross for at jeg egentlig aldri har vært noen supermegagigafan. Men Elton John er Elton John, liksom.

Resten av kvelden satt vi i det samme hjørnet og lurte på om vi hadde drømt. Men det hadde vi ikke, for Sir Elton John, han var fortsatt i lokalet.

Edderkopper og andre ulumskheter

Jeg må bare innrømme det. Jeg er en pyse og et hysterisk kvinnemenneske. Jeg har edderkoppfobi.

Det går greit med de små. De som er små som knappenålshoder eller erter og små nok til at man ikke kan se hårene på beina deres. De som er så små at de til og med kan forveksles med en maur. Maur og denslags har jeg nemlig ingen problemer med. Ikke engang stankelbein eller gresshopper gjør meg nevrotisk. Det er de store som er problemet. De store som kan pile fort bortover. Som ser på deg og pønsker ut måter å angripe deg på. Jeg har til og med hørt at de kan hoppe. Føler de seg truet kan de hoppe flere meter og lande på offeret sitt og sette tenna i det. Det vil si i meg. Det er hvertfall slik det fortoner seg i mitt hode når jeg støter på et av disse uvesenene.

Her vi bor har vi fellesvaskeri i kjelleren. Noe som i seg selv er kjedelig nok. Men det verste med denne kjelleren er at den rommer opptil flere husdyr. Og selvfølgelig snakker jeg ikke om små søte mus eller uskyldige kakerlakker – nei, det er HER de holder til. De store. De ligger på lur i sprekken i taket. Bak vasken. De er til og med frekke nok til å plassere seg midt på lyse veggen, til allmenn beskuelse og forferdelse. Dette fikk jeg smertelig erfare for en tid tilbake. Jeg ante fred og ingen fare. Trasket nedover en helt vanlig dag, men dagen skulle aldri bli den samme igjen. Satte på en vask og gjorde meg ferdig. Var på vei ut av vaskerommet.

Og der! På veggen foran meg. Der satt den. En svær, usannsynlig stygg sak dekker omtrent en fjerdedel av veggarealet. Den ser på meg med et ondskapsfullt blikk og jeg kunne nesten lese tankene dens: «Der kommer hun igjen. Henne har jeg ventet på. Jeg ser frykten i øynene hennes og det skal jeg jammen benytte meg av. Kanskje jeg til og med skal utnytte mine hoppeferdigheter i dag. Moahahahah.....». Sjelden har klisjeèn «stiv av skrekk» vært mer dekkende. Paralysert sto jeg der, etter først å ha hylt fra meg både langt og lenge. Til alt overmål var også min samboer med for å vaske (vi praktiserer likestilling her i huset), men uansett hva han sa, så jeg bare styggen sjøl på veggen.

Det var meg mot styggen. Minuttene gikk, men jeg klarte ikke å gå forbi den slik at jeg kunne komme meg i dekning. Den nektet å flytte på seg. Av ren ondskap satt den bare på veggen og stirret olmt på meg, ventet på en anledning til å angripe. Min samboer sa at den er nok minst like redd for meg som jeg er for den, men det øret ville jeg ikke høre på. Det eneste jeg tenkte var: «Når jeg løper forbi kommer den til å hoppe på meg!» Jeg var på gråten. Men noe måtte gjøres. Jeg kvinnet meg opp, sakte men sikkert, fant fram til min urkvinne, min indre styrke. Etter tjue minutter, med samboer som motivator og hobbypsykolog, klarte jeg å spurte forbi. Fort, fort, uten å se. Der ja. Jeg kom meg i dekning. Den gikk ikke til angrep. Jeg var reddet.

Det gikk omtrent to måneder før jeg turte meg ned i vaskekjelleren igjen. I mellomtiden var det samboer som måtte vaske klærne. So much for likestilling. Fremdeles er jeg på vakt.

Noen måneder senere var vi i Praha. Vi er stadig vekk i Praha, min samboer og jeg. Byen er kjent for sine mange broer, vakre katedral og nå også for sine mange edderkopper. De lever i tårn, borger og spir som det finnes så mange av i byen. Uansett, edderkopper er, tro det eller ei, ikke det som opptar mine tanker mest mens jeg er på ferie. Men så var det en dag da, at vi kom på den glupe idè at vi skulle gjøre noe vi ikke hadde gjort før. Hvis dere har vært i Praha, vet dere at det er et tårn ved inngangen til Karlsbroa. Dette tårnet fant vi ut av vi skulle opp i. Tenk, for en utsikt vi ville få! Kjære vene, dette kunne vi ikke gå glipp av. Som sagt, så gjort.

Det var en snirklete vei opp. Trappetrinn etter trappetrinn. Vi kom da opp til slutt, og det var folksomt. Turister i alle slag og fasonger, unge og gamle. Plutselig hører vi et hyl av dimensjoner og en guttunge forsvinner ned trappene som han hadde styggen sjøl i hæla. Hva var dette for noe? Spøker det her oppe? Når vi kommer ut på tårnbalkongen skjønner vi hvorfor. Hadde det enda vært så vel som spøkelser. Edderkoppene dekket hele tårnet. De var under deg, over deg, på siden. De hang i spindelvev, de gikk bortover veggene, de satt i klynger. Det var rett og slett en edderkoppfarm der oppe. Noen av de andre turistene så temmelig uberørte ut, andre kikket på uvesenene med skeptiske blikk. Hos atter andre kunne jeg skimte skrekkblandet fryd – eller bare skrekk.

Nå var vi kommet inn i folkemengden. Det var altså ingen rømningsvei. Den lille gutten hadde vært smart nok til å rømme før han beveget seg inn i trengselen. Så smart var ikke jeg. Jeg var rett og slett låst i en edderkopptue, sammen med en haug med mer eller mindre skrekkslagne turister. Eller enda verre; totalt avslappede turister som helt uanfektet spankulerte på tårnbalkongen som de aldri hadde gjort annet. Det var da jeg tenkte tanken; dette er jo perfekt! Dette er eksponeringsterapi du bare kan drømme om. Nyt den tiden du er her oppe, og edderkoppfobien vil være en saga blott! (Før den tanken tenkte jeg at jeg alltids kunne hoppe ut fra tårnet, men kom til den konklusjon at det kanskje ville være litt dumt).

Vi overlevde tårnopplevelsen selv om jeg ikke fikk med meg så mye av utsikten. Kom oss ned igjen og ristet hår og klær et tosifret antall ganger for å forsikre oss om at vi ikke tok med oss et av disse beistene tilbake til fedrelandet.

De siste årene har jeg stort sett vært forskånet fra å støte på slike store, stygge. Bortsett fra èn gang, da. Vi skulle igjen til Praha (lot oss ikke skremme av tårnopplevelsen), og dette var kvelden før vi skulle reise. Jeg skulle på badet for å pusse tenner. Der ble jeg overrumplet av et digert beist på veggen. Også på badet, da! På badet hvor man liksom har sin egen hule, en oase hvor man kan være i fred og finne sjelero. Et hyl senere og jeg kommer hyperventilerende ut til min samboer som sitter på kjøkkenet. Han må igjen redde en jomfru i nød. Han må i tillegg riste klærne mine, sjekke oppi sminkepungen min, riste håndklær, sjekke i dusjen og i skapet. Han måtte til og med gjennomgå soverommet. I etterkant trodde jeg at jeg så edderkopper overalt. Nervene mine ble frynsete. Vi kom oss til Praha og heldigvis slapp jeg unna flere slike traumatiske opplevelser. Men en ting kan jeg hvertfall konkludere med; aldri om jeg skal opp i det tårnet igjen. Eksponeringsterapi funker tydeligvis ikke.

Hey there, mr. Spider!

Vil du ha plassen min?

Har du noen gang, på bussen, sett en eldre person komme inn og deretter overveiet om du skal gi fra deg sitteplassen din? Skal, skal ikke? Det har nemlig jeg. Ikke fordi jeg er spesielt gjerrig på å gi fra meg plassen min. Heller ikke fordi jeg ikke ofrer de eldres ve og vel en tanke. Det er vel heller det motsatte. Tenk hvis den eldre damen vil bli støtt av å bli tilbudt plassen, og det av en ung jypling! «Ser jeg virkelig SÅ gammel og skrøpelig ut? Jeg er jo bare niogseksti» tenker damen og blir tung til sinns, og forsøker å holde maska. Eller den eldre herremannen som plutselig ser ti år eldre ut etter at jeg velmenende har spurt om han vil sitte ned. Smerte.

Jeg synes dette er vanskelig, jeg. Såpass vanskelig at jeg flere ganger har sittet en hel busstur og veid for og i mot - og ender opp med «i mot». Når jeg omsider kommer meg vel hjem, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke spurte. Hadde bare alle vært som denne mannen hadde det vært en smal sak. En røslig kar på rundt åtti, tipper jeg. Ordentlig bestefartype med vom og hvitt skjegg, dog litt morsk. Han så i grunnen litt sliten ut. Jeg tok sjansen. «Vil du sitte?» To sekunder virket som evigheter, før brumlebassen med ett brøt ut i et digert smil og sa på kav dansk: «Nei, ser jeg ut som jeg behøver å sitte?!» mens han lo hjertelig så magen ristet. Ho ho ho. Rist, rist. «He-he», svarte jeg, «neida, jeg trodde jo aldeles ikke det, men man kan jo aldri vite». Han lo hele veien hjem, og jeg fniste.

Da er det verre med de som snurper igjen munnen mens de mumler noe om at «jeg står da aldeles fint som jeg gjør» mens de snur seg bort i indignasjon.

En oppfordring til alle eldre hvor det kan være vanskelig å gjette seg til både alder og helsetilstand: SPØR! Bare si fra om du vil sitte! Jeg gir gladelig bort plassen min til enhver person med antydning til blått hår eller stokk. Og andre også, for den sakens skyld. Dessuten; som regel spør jeg alltid om du vil sitte, men i tvilstilfeller kan det hende du ikke blir spurt. Det er ikke fordi jeg helst vil sitte sjøl, men fordi du ser ung ut! Du ser rett og slett så inn i granskauen fresh ut at jeg anser det som direkte uhøflig å antyde at du skulle ha behov for en pust i bakken. Det jeg aller minst vil være er en som indirekte påstår i full offentlighet at du er G-A-M-M-E-L og dårlig til beins, når du egentlig er sprek som en ungfole.

Avslutningsvis må jeg bare fortelle om en liten gutt, sju-åtte år tenker jeg han var. For noen måneder siden tilbø han meg, 30-åringen, plassen sin på bussen. Han skulle av på neste stopp kunne han fortelle. Først ble jeg veldig rørt og glad av guttens gode handling. Ah, for en godt oppdratt liten herremann med omtanke for andre, tenkte jeg. Jeg takket ja og fortalte at han var veldig snill som tenkte på meg, en trøtt og smått aldrende kvinne på vei hjem fra jobb. Først når jeg kom hjem begynte jeg å tenke på at jeg i guttens øyne antagelig var en fossil fra sånn cirka tidlig steinalder. Men hva gjør vel det, når handlingen var god! Så kanskje det er aller best å bare spørre, uansett? 

Så får de som blir snurt bare snurpe igjen. 

Mitt hemmelige Praha, del 2

Vi fortsetter vår tur til hemmelighetene i Tsjekkias hovedstad, og avslutter reisen i Gamlebyen, nærmere bestemt i området Ungelt. Området ligger like bak torget og den store kirken Týn, og er i så måte umulig å gå glipp av. I dette området er det tre steder hvor vi har tilbrakt endel tid, og som jeg også vil at andre skal kunne få glede av.

1. Først og fremst er det jazzklubben Ungelt (ja, den heter rett og slett det) du bør legge turen innom. Ungelt har både en hyggelig uteservering og en like koselig inneservering, om jeg kan si det slik, men stedet er litt mer bortgjemt og anonymt enn mange av sine naboer – i hvert fall på utsiden. Hit drar du ikke først og fremst for utsikten eller maten, men elsker du musikk, spesielt jazz, samt god og billig Urquell, da er dette stedet for deg. Ungelt har jazzkonserter nesten hver eneste dag, og selveste B.B. King har satt sine føtter (og saksofoner) innenfor dørstokken her. Her er det mest tsjekkere som ferdes, og sånn sett kommer du nærmere inn på den tsjekkiske kulturen og slipper unna de verste hordene av turister. Mest liv på kveldstid, på dagtid er det mer stille, noe som kan være deilig i en storby hvis man trenger et lite pusterom.
   Adressen er Masarykovo náměstí 4.
   
   
   
   
   
   
   
   2. I samme område ligger den lille bokhandelen Anagram (adressen er Týn 4). Til tross for sin beskjedne størrelse er utvalget av bøker både variert og spennende. Atmosfæren her er også helt spesiell. Du finner alt fra historiske fagbøker og bøker om mote- og kunsthistorie, til eldre og nyere skjønnlitteratur, av både engelskspråklige og tsjekkiske forfattere. Nye og brukte bøker. Sist gang falt jeg fullstendig for noe ganske annet de hadde; håndlagede bøker i «slitt» papir, som kunne minne om personlige dagbøker. Hver eneste lille bok var unik og hver eneste side var som å åpne en skattekiste. Bøkene var fylt av håndskrevne sitater, visdomsord, dikt, brev, kart og postkort. Noen sider var blanke, hvor du selv kan skrive dine egne notater. Jeg ble fullstendig bergtatt og følte meg som en prinsesse på oppdagelsesreise i en annen tidsalder. En av disse bøkene fikk bli med meg hjem og jeg får fortsatt den samme udefinerbare, gode følelsen når jeg tenker på første gang jeg hadde boka framfor meg.
      
      
      
      
      
   
   
   3. Nærmeste nabo til Anagram er en liten second-hand butikk som alle som er glad i vintage burde besøke. Jeg har vært der alle gangene vi har vært i Praha, og det er mange unike plagg, hatter, sko og annet tilbehør man kan fortape seg i. Selv har jeg dessverre ikke enda funnet den ene lille skatten som skulle fått lov til å bli meg meg tilbake, men jeg er sikker på at jeg finner den før eller senere. Kanskje du finner din?
   
   
   
   
   Dette var noen av mine hemmeligheter om Praha. Håper det er noe du også kan få glede av på din neste tur. Og så får vi se, kanskje jeg avslører noe flere hemmeligheter neste sommer?
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   

Mitt hemmelige Praha

Del 1

Det er en kjent sak at samboeren og jeg er usedvanlig glad i den tsjekkiske hovedstaden. Så glad er vi i den at vi har vært der 4 ganger på rad. Og vi kommer helt sikkert til å vende tilbake. Jeg bruker å tenke at jeg har tre steder jeg føler er som å komme «hjem» - det er her hvor jeg bor, det er der hvor foreldrene mine bor – og det er Praha.

Siden det etterhvert har blitt en by vi har begynt å kjenne rimelig godt, tenkte jeg å gi mine beste tips – og jeg unnlater denne gang de typisk kjente attraksjonene, slik som Karlsbroa, Jødekvartalet eller St.Vitus-katedralen (som selvsagt er absolutte must når du besøker byen). Så, dette er mine hemmelige tips for et nydelig opphold i gamle Prag:

1. Gå tur i åsene til venstre for St.Vitus-katedralen. Åsene er beregnet på turgåing med sine små veier og benker for rast. Det er en ganske bratt tur opp og i varmen kan det derfor være godt å kunne ta en hvil i bakken. Hvis du går over Karlsbroa med katedralen rett fram, tar du til venstre og beveger deg inn mot lillesiden (Mala Strana). Du må noen hundre meter bortover før du kan bevege deg oppover i høyden. De frodige grøntområdene ligger så å si på høyde med katedralen. Ta deg god tid mens du utforsker området. Du føler du er kommet rett inn i Guds frie natur selv om du befinner deg midt i en storby. Utsikten fra åsen gir deg katedralen i sin storhet fra en ganske annen vinkel. Her er du nesten i paradis.
   
   
   
   
   

2. Spis pizza og drikk vin på Pizzeria Garden. Det er mange italienskinspirerte restauranter i denne byen, men denne er en av de bedre. Den er også en av de absolutt koseligste. Helt fine priser er det også. Pizzeria Garden ligger like bak Týn-kirken på torget i Gamlebyen. Med andre ord; meget sentralt og enkelt å finne. Likevel er det nesten alltid plass. Vi pleier å sitte i den vakre brosteinsbelagte buegangen, mens vi hører levende musikk bli spillt inne i restauranten. Det perfekte sted for rødvin og dype samtaler. Interiøret inne er også helt fantastisk; bohemsk og rustikt. Dette er et av våre stamsteder og vi ble faktisk gjenkjent av betjeningen når vi kom tilbake et år etter. Det medførte smil, glede og kaffe på huset. Sånt er alltid koselig. Vi vender tilbake år etter år. Anbefales sterkt.
   
   
   
   
   

3. Dra på Cross Club. Jeg er nesten fristet til å si at dette utestedet er den største attraksjonen av dem alle, men jeg får vel vokte meg vel. Dette er garantert et sted du ikke har sett maken til. Stedet er lokalisert i en slags gammel fabrikk. Det er mange (og da mener jeg mange) rom fordelt over tre etasjer (kjeller og to etasjer til), det er snirklete ganger og lett å gå seg vill. Ja, jeg tuller ikke – husker det var litt av en utfordring å finne tilbake til riktig «rom» etter toalettbesøket første gang vi var der. Men ingen grunn til panikk; du kommer ikke til å gå i ring til evig tid. Interiøret er et kapittel for seg selv; buss- og togseter med tilhørende bord fungerer som sittegrupper i stillaser, både utvendig som uteservering og innvendig i to etasjer. Her må du klatre i en slags gardintrapp for å komme opp. Har du høydeskrekk kan du alltids plassere deg i sittegruppene på bakkeplan.
   
   
   Motorer og innmaten til diverse kjøretøy henger i taket og på veggene mens de snurrer rundt og lyser. Høres dette sært ut, kan jeg fortelle at det er det ingenting i forhold til opplevelsen ved å være der. Her kan man fint være klinkende edru og føle seg alt annet enn nettopp det, ene og alene på grunn av interiøret, lyset og musikken i en salig røre. Det er musikk for en hver smak, sjangermessig inndelt etter hvilket rom du befinner deg i.
   
   
   
   
   

Blir du sulten så skal du ikke sulte lenge. Du får burger og denslags i en liten sjappe hvis du leter litt (eller følger lukta av frityr). Øverste etasje er mer nøytalt og mye lysere i framtoningen, hvis du synes det blir skummelt i kjelleren og i første. På Cross Club finner du garantert ALLE slags mennesker. Alt fra sære kunstnertyper, streite studenter og vennegjenger, en og annen turist som oss selv til hardbarka tattoo-damer med blått hår. Stemningen er god og avslappet, og den typiske norske helgefylla er, om ikke milevis, så i hvert fall kilometervis unna selv om vi er i pilsens hjemland.
Det arrangeres også konserter eller andre kulturelle tilstelninger og det er kino i tredje etasje. Cross Club er altså er sted med kultur i fokus. Vi har kun vært der på kveldstid, men har absolutt lyst til å besøke stedet på dagtid ved en senere anledning. Cross Club er et sted som MÅ oppleves! Det er sært. Det er verdt turen opp dit bare for å se interiøret. Har du først satt din fot innenfor, blir det et uforglemmelig besøk.
Du kommer deg lettest dit med trikk nr. 17 til stoppet Nádraží Holešovice, deretter går du knappe hundre meter rett fram, så ligger Cross Club på venstre side av veien. Du kan ikke ta feil. Eller ta taxi (avtal pris først).
Adressen er Plynární 23, Praha 7.

         

Velkommen

Velkommen til Lupinella! Her vil du finne finurlige historier, hverdagsbetrakninger, fotografier og sikkert mye annet som jeg selv ikke vet i det jeg skriver dette. Veien er målet, og min til tider intense skrivekløe og mine ellers kreative krumspring vil få en naturlig plass her inne. Håper du vil titte innom senere også!