Den gangen jeg skålte med Elton

For mange år siden, mens vi fortsatt var unge og sikkert også dumme, skulle min bedre halvdel og jeg på tur til London. Det begynte fornøyelig allerede på Gardermoen hvor min kjære måtte skaffe seg nødpass like før flyet skulle gå. Det er dumt å bestille hotellbillett når man ikke har dobbeltsjekka at navnet man har bestilt billetten i stemmer hundre prosent overens med passet, fant vi ut. Men det ordnet seg og vi rakk flyet med et nød(pass)skrik. Vel, man lærer.

Vi kom oss omsider fram. Langweekend, må vite, og vi skulle rekke innom så mye som OVERHODET MULIG på den korte stunden vi hadde til rådighet.

- Sju timer vandring gatelangs per dag (inkludert 1,5 timer i feil retning) var en selvfølge.

- Alle obligatoriske og ikke-obligatoriske severdigheter ble nøye inspisert.

- Besøk på en heller svindyr restaurant, der hovedretten besto av en urimelig stor haug spinatblader ble fortært (kan slett ikke anbefale dette etter en sju timers gåtur).
- Hotellfrokosten besto av blant annet rå egg, og utsikten fra hotellrommet var en paraply som hang i et tre.
- Turens beste måltid ble inntatt på Burger King (som for øvrig ble besøkt etter nedturen på overnevnte svindyre restaurant, på desperat jakt etter MAT).
- På grunn av uforutsette utgifter til overnevnte nødpass og svindyre restaurantbesøk, satt vi siste dag slukøret på en pub i Camden street mens vi telte opp siste rest av kronestykker for å se om vi hadde råd til en Guinness på deling. Akk, det vakre studentliv.

Men tilbake til sakens kjerne – det som løftet Londonturen til de uante høyder: Det var dag to og vi skulle på byen. 

Jadda, vi trasket avgårde og var enige om at vi skulle gå på det minste og mest bortgjemte stedet vi kunne finne. Turiststripa var bannlyst. I en mørk bakgate ante vi konturene av noe som kunne minne mistenkelig om en bar – en brun bule uten antydning til verken neonlys eller innkastere. Jippi, tenkte vi, dette er Stedet. Vel innenfor bestilte vi hver vår pils og satt oss i et riktig så hyggelig hjørne hvor vi hadde utsikt over lokalet.

Folk kom og gikk, stemningen var god, akkurat så god som den skal være på en erke-engelsk pub. Plutselig ble vi oppmerksomme på at mange av de mannlige gjestene hadde knekk i håndleddet og så uforskammet godt ut, og at de kvinnelige gjerne hadde kort hår, dress og slips (ikke for å generalisere, men slik var det altså). Med ett følte vi oss som to utskudd der inne i kroken, som en minoritetsgruppe på utstilling. Som nyforelska kjærestepar av ulikt kjønn hadde vi kanskje havnet på litt feil hylle. Men pytt. Vi følte oss raskt integrert. Lokalet begynte å fylle seg opp, og flere folk strømmet til.

Det var da jeg så en person litt lenger bort i lokalet, eller rettere sagt en mann. Det var liksom noe.....kjent. Jeg snudde meg mot min bedre halvdel, han var enig. Og nå lurer dere nok på hvem i all verden denne mystiske herremannen var. Det var uvant å se ham uten sære briller og all staffasjen, men det lemnet ingen tvil om at det var selveste Elton John i egen person som hadde tatt seg en tur ut for å se på livet denne torsdagskvelden i mars.

Elton John, dere! Han er jo svær! Han er jo til og med en SIR!

Men godt oppdratt som jeg er, var det ingen fare for at godeste Elton John skulle få kvelden sin spolert av en sinnssyk, starstruck turist som hadde forvillet seg inn på en homsepub i Soho.

Det eneste jeg etter hvert dristet meg til var å smile skjelmsk i hans retning. 

Og det var da det skjedde. Elton (nå på fornavn) løftet sin pils mot meg, smilte sitt bredeste smil, og nikket! Til MOI! O Hellige julegris og rosa elefantører. 

Jeg rødmet og snudde meg mot min bedre halvdel som hadde fått med seg opptrinnet. «Cheers!» sa jeg til Elton med skjelvende stemme, løftet pilsen og følte meg  litt  starstruck likevel, til tross for at jeg egentlig aldri har vært noen supermegagigafan. Men Elton John er Elton John, liksom.

Resten av kvelden satt vi i det samme hjørnet og lurte på om vi hadde drømt. Men det hadde vi ikke, for Sir Elton John, han var fortsatt i lokalet.