Det var fredag. Selv i slutten av juli var det grått, det var ingen dag å spasere utendørs på hvis man ikke måtte. Jeg var hjemme og puslet litt i huset. Skrev litt. Jeg hadde en gammel tekst jeg ville dele her. Den handler om maktesløsheten vi mennesker kan føle på når vi opplever at vi ikke klarer å hjelpe. Jeg var ute etter et passende bilde til teksten min. Da kom jeg på at min kjære hadde tatt mange bilder på nattfiske. Vi satt på kjøkkenet og så på bildene. Jeg fant det perfekte bilde. Et stille tjern, i mørket, bare solen i horisonten ga beskjed om at det snart var morgen.
Da smalt det.
Jeg skvatt. Hoppet opp, lurte på om det var torden? Ja, det var torden, konkluderte vi. Jeg roet meg ned igjen. Like etter registrerte vi lyden av ambulanser. Mange ambulanser. Vi bor like i nærheten av veien til Ullevål, så lyden av ambulanser er ikke så uvanlig. Men dette var ikke som vanlig.
Det var så altfor mange av de.
. . . .
Mine tanker og dypeste medfølelse går til alle pårørende etter denne ufattelige tragedien.
Mine tanker går til de skadde.
Mine tanker går til de overlevende.
Mine tanker går til de barn og voksne som har gått bort. Hvil i fred.
Min takk går til alt helsepersonell.
Min takk går til politi og forsvar.
Min takk går til Statsministeren og Kongen.
Min takk går til alle de frivillige hjelperne.
Min takk går til Norge som sammen har stått samlet, og vist hverandre så mye omsorg og kjærlighet.
Det er så mye jeg kunne sagt og skrevet, men ord blir fattige. Det eneste jeg vet er at sammen er vi sterke. Vi må minnes og aldri glemme. Vi må, litt etter litt, forsøke å gå videre, selv om det aldri vil bli det samme igjen. Vi skal vise at kjærligheten og demokratiet for alltid vil seire.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar