Helt fra jeg var liten har jeg vært glad i å skrive. Veldig glad i å skrive. Det resulterte blant annet i en halvferdig diktsamling ført i pennen av en forvirret 14-åring. Et ukjent antall noveller. Ymse sangtekster. Utskrevne dagbøker jeg helst vil slippe å tenke på. En deformert langefinger på høyre hånd. Og brevvenner. Jeg svarte på brevvenn-annonser i Donald, Starlet og Topp, og en gang satt jeg inn en annonse selv også. Det var stas, det var sitrende spenning, hvem kom til å svare?
Er det fortsatt vanlig å ha brevvenner, lurer jeg og klør meg i hodet. Da snakker jeg altså om håndskrevne brev i sirlig løkkeskrift (eller formskrift, alt ettersom), sendt i posten for så å dukke opp i postkassa et par dager senere. Eller er det bare Facebook og MSN som gjelder nå? Eller er det også blitt avlegs? For det var med forventning jeg nesten løp til postkassa hver dag, for kanskje, kanskje hadde det kommet et brev.
Noen ganger sendte vi også med en liten gave i brevet. Smågodt må vel være den gaven som tok, eh, kaka. Eksotisk smågodt fra det kalde nord ble utvekslet med trendy smågodt fra østlandet. Trodde vi. Det kunne da ikke være riktig at man har samme type smågodt i hele landet! Jeg har fortsatt en sær forkjærlighet for å hente posten, selv om det dessverre ikke er like mange håndskrevne brev som venter på meg nå om dagen. Langt mindre brev med, bokstavelig talt, klissete innhold.
Og det var rart med det, men stort sett alle mine brevvenner var riktignok brevvenninner. Det var ikke mange karer å skryte av. Bortsett fra at jeg en gang skrev brev med en fyr fra Ghana. Koselig han, altså. Men da han plutselig ville komme på besøk, pakket jeg diskret vekk pennestiften og skalv litt i sykkelbuksene. Heldigvis tok han hintet.
Jeg hadde brevvenner fra Vesterålen i nord til Kristiansand i sør. Jeg hadde brevvenner fra forblåste fjell, fra dype daler og fra kystens uransakelige veier. Dette førte til at jeg ble en kløpper i norsk geografi. Jeg satt oppslukt over atlaset og til slutt kunne jeg navn og plassering på hver eneste lille krik og krok i landet på rams, baklengs og i blinde.
Og en gang var jeg så heldig å få møte en brevvenn i virkeligheten, hvor vi som litt klønete 12-åringer forsøkte å føre en samtale. Litt kleint, ja – kanskje det er best å være venner kun i brevs form? I det minste vente med å møtes inntil man er fyllt syvogtyve?
Enkelte av mine brevvenner og jeg hadde en greie med at vi stilte hverandre spørsmål i hvert brev. Nøye nummerert, mer eller mindre gjennomtenkte spørsmål, om alt fra familie og dagligliv, til gutter og musikk. Til slutt gikk man jo naturlig nok tom for gode spørsmål, men spørre, dèt skulle man! Det resulterte i følgende fra min side: Spørsmål 24. Har dere kjøkkenskap? Svaret kom, og pinlig berørt leste jeg: Svar på spørsmål 24. Dette synes jeg var et litt rart spørsmål. Selvfølgelig har vi det. (...)
Og av og til lurer jeg på hvordan de har det i dag. Er de gift, har de barn? Bor de fortsatt på samme sted, eller kanskje de har flyttet utenlands? Går det bra med de? Nå skal det sies at jeg har noen av mine gamle brevvenner på Facebook. Det er koselig med brev, men det er jammen ikke dumt med Facebook innimellom heller. Og det ble noe ut av oss alle, gitt. Men hva med alle de andre? De jeg ikke helt husker etternavnet på og de jeg husker som kanskje har giftet seg og fått et helt annet navn. Jeg får vel bare undre meg videre. Kanskje de en eller annen gang senere vil dukke opp i livet mitt igjen.
oFoto: Toronto Rob/Flicr
Ok, så hadde vi kanskje ikke SÅ fin postkasse hjemme på bruket, da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar