Liste-pop (med innslag av rock)

Jeg er et liste-menneske av rang, og kom på hvor lenge siden det er jeg har skrevet noen lister (rent bortsett fra handlelister, da). For en skam! Så, herved kommer et innlegg om de tre cd-platene som har betydd mest for meg så langt. På hver sin tullete, men akk så fantastiske måte. God fornøyelse!

1. Everything Changes – Take That
   
   
   

Ok, dette er jo nesten litt pinlig å innrømme. Jeg ser den. Men jeg har, som så mange andre smårips, vært fullstendig fortapt i et av disse boybanda som herja vilt på åtti- og nittitallet. For min del var det altså TT som trakk det lengste strået – ingen over, ingen ved siden. Hovedfienden var East 17, og New Kids var avlegs. TT er best, ingen protest og ti kniver i hjertet. Men tilbake til hvorfor jeg har valgt ut akkurat den plata og det bandet.

Det starta allerede på barneskolen. Venninna mi S og jeg hang sammen som erteris, som det så fint heter. Plutselig (sikkert gjennom Topp20 og HC...noen som husker?) fikk vi øya opp for de uimotståelige kjekkasene i Take That – villstyringen Robbie, skjønne Mark (han var miiiin), barske Howard, danseløven Jason og snusfornuftige Gary. Det gjorde også vår klassevenninne D - fikk øya opp, mener jeg. Vi hadde egentlig ikke hengt så mye sammen med D tidligere, men etter vår himmelske åpenbaring ble vi trukket mot hverandre som fluer mot et, eh, fluepapir. Trekløveret var dermed et faktum. Men det beste er at i dag, 20 år etter, er vi fortsatt Trekløveret. Nettopp derfor har TT, her representert ved Everything Changes, betydd så mye for meg. Vræl, hulk og stønn. Nææædda. Joda.

2. Jagged Little Pill – Alanis Morissette
   
   
   

Plutselig var ikke Take That så morsomme lenger, og jeg hadde begynt på ungdomsskolen. I åttende ble jeg oppmerksom på ei sint, ung canadisk dame med det lengste og fineste håret du kunne tenke deg. Og jeg var solgt. Med denne plata fikk jeg en musikalsk og nå-er-jeg-på-vei-til-å-bli-voksen åpenbaring som skulle følge meg fra ungdomsskolealder og helt fram til voksenlivet. For en typisk tenåringsjente var det lett å kjenne seg igjen i tekstene, og etter kort tid var heftet i cd-coveret tynnslitt og stemmen hes.

I tiden som kom begynte jeg nemlig å fatte mer og mer interesse for å synge. Jeg startet i kor og fikk gjøre min versjon av «Ironic» og «Perfect». Etter hvert begynte jeg på musikklinja på folkehøgskole og ble på kveldstid en habil pubsangerinne i Hønefoss city (hohoho). Jeg fikk gjøre det jeg elsket mest. Og med fare for å virke fullstendig emo, så tror jeg denne plata var med på å forme meg som person. Hva i huleste furumo skulle jeg gjort uten Alanis i tenåra?

3. Industrial Silence – Madrugada
   
   
   

Vi hopper ett år tilbake i tid, jeg var 18 og så mitt snitt til gå på kroa i helgene. Kroa var ikke som kroer flest – neida, kroa hadde tre etasjer og stor konsertscene. På denne tida var jeg dødelig forelska i en kar som tipsa meg om det nye up-and-coming bandet Madrugada – de hadde spillt inn plata si like over veien og skulle ha konsert neste fredag. Javel, tenkte jeg, sikkert moro å få med seg, men egentlig dro jeg vel bare i håp om å få tilbringe tid med overnevnte kar. Det jeg ikke visste da, var at jeg fra første tone ville bli fullstendig bergtatt. Ikke på grunn av søt musikk mellom meg og overnevnte, men over musikken som utspillte seg på scenen.

For en stemme! For en fantastisk gitar! For en magi. Den dag i dag mener jeg Industrial Silence er en av de beste platene i verden (jepp), og at Sivert Høyem har verdens vakreste stemme. Jeg blir aldri lei denne plata, jeg blir aldri lei Madrugada. Og jeg kan virkelig ikke fatte de som sier det blir for mørkt, for trist eller hva enn de sier. Jeg blir tvert i mot oppløftet, harmonisk og en smule salig. Sukk (og snufs fordi Madrugada ikke er lenger).

Noen som tar utfordringen og skriver sin topp tre-liste?