Hårsår

Er det noe jeg er skeptisk til, så er det å gå til frisøren. Ja, bare le, men etter en skrekkopplevelse på videregående har jeg tatt sak(s)en i egne hender.

Man FØNER og GRER ikke et uregjerlig, krøllete hår! Og man klipper heller ikke et uregjerlig, krøllete hår i en VANNRETT linje. For de som ikke vet hvordan det vil bli seende ut, kan jeg gi dere et hint: 

En krysning mellom Eli Hagen og den her.

Jada, hunden er søt, men hallo.

Jeg har rett og slett litt angst for at noen som overhodet ikke kjenner håret mitt skal få ha noe som helst med det å gjøre.

Dessuten tror jeg det er litt arvelig: min mor klippet meg, min søster, pappa og seg selv med stort hell. Bortsett fra luggen var jeg alltid strålende fornøyd med hårsveisen som ung. Nå i voksen alder klipper jeg meg selv, mannen og – sporadisk – flere av mine venninner. Jeg er rett og slett ganske dreven med saksa blitt, om jeg skal si det selv.

Dessuten; hva skal man PRATE med frisører om? Og er man NØDT til å prate? Jeg føler ikke noe påtrengende behov for å snakke om sola og været og om jeg trives på jobben med en sikkert litt for nysgjerrig frisør. Jeg er ekstremt dårlig på small-talk, og fastspent i en frisørstol tror jeg de skjulte talenter for small-talk jeg eventuelt måtte ha, for alltid vil måtte begraves. Jeg synes faktisk det er koseligere å gå til tannlegen enn å gå til frisøren. Hos tannlegen så får du tross alt ikke sagt stort.

Og for å ikke støte eventuelle frisører som måtte lese dette: det er ikke dere det er noe galt med. Det er meg.

Neida.

Ps. Jeg klippet meg hos en venninne som var frisørlærling for flere år siden og det teller selvsagt ikke, siden hun kjenner både meg og mitt hår. E, you did a great job! Så ikke fortvil!