Sometimes the journey is the destination

Jeg elsker Fagprat av Flu Hartberg. Da jeg leste stripa under tenkte jeg at hei, her er det bloggmateriale! Host.

http://www.dagbladet.no/tegneserie/fagprat/?1350511200&d=-1

Husker nemlig godt min ungdoms vår hvor jeg og min like la de mest spektakulære planer for tjueåra. 

Vi var nitten og fulle av pågangsmot, vi hadde så klart hele verden for våre føtter. Vi hadde så mange drømmer, som vi med den største selvfølgelighet skulle gjennomføre. Vi hadde trua.

For det første skulle vi flytte til London. Vi skulle suse rundt i Camdens gater, bli med i en friteatergruppe og henge med de kuleste musikerne på Camden street (for både business & pleasure). Vi skulle studere smale fag ved universitetet på si og finne de særeste bruktsjappene. Og for det andre skulle vi satse helt og fullt på en kunstnerisk karrierevei. Vi skulle gi jernet.

Men det ble ikke London på girlsa. Det ble Oslo. Eksotisk nok for to 20-åringer fra bygda. Vi begynte å studere mer eller mindre sære fag og handla klærne våre på Underground. Vi bodde i kollektiv og drakk søndagspils på Mono. Det var gode tider. Og god tid til å legge lumske planer for resten av tjueåra. Vi skulle nemlig si opp de trygge jobbene som vi etter hvert hadde fått, og åpne kunst- og kulturhus. For en genial idè! Helst skulle det ligge i en gammel nedlagt fabrikk. Fem meter under taket og med lukta av murpuss og svart kaffe. Vi begynte å planlegge egenproduserte fotoshoots og collagekunst som skulle pryde veggene. Helt til vi fant ut at det ikke var rett tid og sted for slike elleville påfunn, liksom. Vi hadde da strengt tatt viktige jobber å gå til, hus og hjem og utgifter og...

Like fullt tror jeg det er sunt for sjela med slike (urealistiske) planer. Det å være inspirert, litt gira. 

Derfor har vi nå lagt store planer for førtiåra. Vi kommer førtiårskrisa i forkjøpet og stikker til Italia et par måneder, bor på en vingård, drikker rødvin og leser poesi til sola går ned (og gjerne litt lenger). Gubbene får bli igjen hjemme. Det interessante blir å se om vi DENNE gangen får det til. Kan jo ikke akkurat stikke fra ungene (som vi ikke har enda) heller. Og når sant skal sies, i mitt 31 år gamle hode har de litt mer jordnære drømmene blitt vel så spennende som de elleville. Og det å faktisk være i en prosess, ha inspirasjon og drømmer, om enn ikke helt realistiske, syns jeg er viktig. Og gøy! For det man vil nok, kommer man til å gjennomføre uansett.

Ps. Gleder meg til i morgen, T! Hvilke spektakulære påfunn klarer vi å hoste opp da? Hoho.

.      

Hvordan komme seg helskinnet gjennom den norske sommeren? Se her!

Når man bor i Norge, blir man etter hvert godt vant til regnfulle somre. Det var da vitterlig ikke slik i gamle dager? Mine barndoms somre var alltid solfyllte, uendelige og bekymringsløse.. Vel, det var den gang. Nå er somrene regnfulle, korte og fulle av bekymringer. Eller noe sånt. Derfor har jeg klekket ut noen fine ting vi kan gjøre dersom sola lar vente på seg, slik at vi kan bekjempe den plagsomme og nå stadig mer utbredte sommerdepresjonen!

1. Studér butikkenes høstkolleksjoner inngående (på nettet selvsagt, så du slipper å bevege deg ut i ruskeværet). Det er jo like greit å forberede seg på høsten først som sist.
   Menn på sin side kan prise seg lykkelige for alle hagemøblene, gassgrillen og de forbaska sandalene de slipper å kjøpe.

2. Vi damer bør selvfølgelig bruke en av de kjipe kveldene til å sortere klesskapet. Lov deg selv at fra nå av skal du kun kjøpe klassiske slitesterke plagg som aldri vil ende sitt liv i en søppelsekk.

3. Les en bok. Ja, en slik sak med tekst innenfor to stive permer, vet du. Skru av dataen og les! (Dette er mest en oppfordring til meg selv som dessverre glemte hvordan en bok så ut etter at den store datarevolusjonen gjorde sitt inntog en gang på nittitallet).

4. Ok, da: Gå tur i regnet. Egentlig er jo dette noe av det koseligste som finnes. Hvorfor sitte inne og være sur når man kan gå ut og være blid. Vi liker vel alle gjørme til knærne og begynnende sommerforkjølelser, vi er ikke vikinger for ingenting, liksom. Husk å smile og si hei til alle du møter.

5. Se på Hellstrøm rydder opp. Jeg blir alltid veldig glad og inspirert hver gang jeg ser denne mannen, som gjør en hver tordenfull aften til en sommerlig sorbet. Det er nesten så jeg får lyst til å prøve meg på en matrett som ikke innebærer bruk av verken kyllingkrydder, mais på boks eller andre lumske ingredienser.

6. Gjør noe du sjelden får tid til ellers. Som for eksempel sortering av gamle papirer (hvorfor i granskauen har jeg selvangivelsen fra 2003 fortsatt?). Eller oppussing og forpleining av legemet. Ikke at det er noen vits i å fjonge seg, det er jo ingen som ser våre nybarberte legger under regnfrakken likevel.
   
   
   
   
7. Stirr tomt ut i lufta i mer enn ti minutter, minst en gang om dagen. Gjerne med åpen munn (pass på at det ikke kommer noen fluer inn). Dette kalles meditasjon. NB. Ser ikke lurt ut, så bør helst utføres utenfor menneskelig rekkevidde.

8. Ring jobben selv om du har ferie og grin deg til noen ekstravakter.

9. Gå til nærmeste uteservering selv om det hagler og temperaturen nærmer seg snittet for november. Husk skjerf og gummistøvler. Ta gjerne med en venn eller tre. Bestill en duggfrisk halvliter og plant din snasne bakende på en stol. Her sitter dere til fingrene blir blå og ølen fryser – det er jo sommer, for pokker!

10. Hvis ingen av rådene funker, så har jeg selsagt et ess i ermet. Reis til sydenland! Eventuelt kan du bare vente til sommerdepresjonen går over av seg selv. For det er jo ikke så lenge til høsten, og skal vi se riktig positivt på det, er det jo like greit med en glidende overgang til dens mer kjente storebror, høstdepresjonen, dukker opp. God sommer!  
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    
    

En helt vanlig mandag

Hallo dere. Hva er vel mer interessant enn å dokumentere en høyst vanlig mandag? Tenkte jeg det ikke – akkurat det dere har ventet på! Lupinellas comeback når uante høyder! 

Dagen startet friskt. Regn. Pms. Og avspasering. Kunne vært verre! Men etter en titt inn i klesskapet sank motivasjonen til bunns. Der var det ikke mye igjen, gitt. Av rene klær, altså. Også skittentøyskurven har nådd de uante høyder, for å si det sånn. Vaskemynter, dere. Fellesvaskeri er ikke akkurat en velsignelse. For uten vaskemynter blir det fint lite vasking. Kanskje vaskemyntnaboen har dratt på ferie? Eller streika? Vel, jeg fikk da på meg mamelukkene, en bukse som egentlig er fin og en møllspist genser som lå innerst i skapet. Og ullsokker. Jaja, det regner jo, tenkte jeg.

Ettersom klesvasking utgikk var det klart for neste post på programmet. Hente en pakke. Som er blitt feilsendt til et utleveringssted jeg ikke aner hvor er. Akkurat som en bomtur til posten for noen dager siden ikke var nok. Men oppdagelsesferd i fremmede nabolag er sikkert moro, det. Jeg får i det minste innviet mine nye svarte, helt ordinære gummistøvler, tenkte jeg. Jippi!

Men regnet forsvant i det sekundet jeg var ute av døra. Jaja, tenkte jeg. Da er jeg i hvert fall vel skodd. Etter å ha gått i ring på Sagene en halvtimes tid, svett og jævlig, fant jeg endelig den pokkers butikken. Hurra! Pakke utlevert til moi. Humøret steg betraktelig, mens jeg vandret nedover nabolag hvor jeg aldri har satt mine gummistøvleben før. Plutselig åpenbarte det seg en park, jeg slo meg nochalant ned på en benk og drakk iskaffen min mens jeg kjente lukta av svidd gummi.

Njæ, får vel komme meg hjem, tenkte jeg. Kan jo hende vi har fått vaskemynter! I nye og høyst ordinære gummistøvler og stekende sol gikk jeg kappgang i retning hjemmet. Som en unge på julaften satt jeg nøkkelen høytidelig i postkassa og vred om. Men ingen julegave i dag heller. Nå gledet jeg meg bare til å få av meg de klamme støvlene. Vel oppe i fjerde titter jeg ut av vinduet og hva er det jeg ser – det striregner. 

Nesten så jeg vurderte å gå ut og ekstremteste støvlene mine, som til nå hadde blitt testet til ingen nytte. Stakkars støvler. Men kom ikke så langt. Måtte jo åpne pakka som jeg hadde gått gjennom ild og vann for. Og hva er greia med å pakke en liten, uknuselig kremtube i en SVÆR pappeske???

En helt vanlig mandag, altså. Og jeg lover, i morgen er jeg blid igjen! Er faktisk blidere allerede!

Oppdatering

Hei. Etter lengre tids tørke er Lupinella tilbake. Hva jeg har gjort siden sist? En hel del masse interessante ting, sikkert. Selvfølgelig skal dere få en statusoppdatering!
(Jobb er ikke inkludert i denne oppdateringen, da jeg stort sett befinner meg på jobb. Da ville dette innlegget blitt veldig langt. Det ville ikke tatt slutt. I hvert fall ikke før sommerferien. Ferie, hvor er du når jeg trenger deg?)

Men tilbake til saken. Jeg var på Forvandlingen! Makan til deprimerende forestilling. Glad jeg ikke er emo, for da hadde jeg vært ille ute for å si det sånn. Men når det er sagt, var det egentlig en fremragende forestilling som satte dype (sjelelige) spor (traumer). Neida. 

Tror jeg kom meg helskinnet fra det og anbefaler det gjerne (så lenge man ikke er nede i en av livets bølgedaler).

Og nå må jeg dra inn litt jobb. Det vil si reiseveien til og fra jobb. På denne reiseveien risikerer man nemlig å observere pussige mennesker som gjør pussige ting. 

Som han som satt på busstoppet og ropte «Marie! Marie!» med desperat røst ut i løse luften. 

Samme kveld, bare på neste busstopp, var det en mann som hoppet, danset og sang lykkelig med seg selv på en meget original måte. Tilfeldighetene (eller la oss heller kalle det skjebnens ironi, det høres mye bedre ut) ville ha det til at dette var på selveste valentinsdagen. Ojojoj.

Og i går på vei hjem fra jobb var det en røslig kar i tredveåra som også sang for seg selv, eller, brumlet, formelig skrek euforisk, UTEN headset - og det på TYSK. Hjelp, tenkte jeg. 

Da kom jeg på at det skulle være Rammstein-konsert samme kveld så jeg tilga ham.

Men på tide å slutte og skrive om alt det rare andre gjør, og heller konsentrere seg om alt det rare JEG gjør. Min største last i livet (bortsett fra sjokolade og et par ting til) må være nettshopping. Og jeg henter stort sett pakkene mine på den lokale butikken. Nå har de begynt å kjenne meg igjen (for lenge siden) og jeg får til og med spesialbehandling (slipper å vise legitimasjon). 

Men jeg synes jo egentlig at dette begynner å bli sånn passe flaut. Så kjære Sonja på Ica. Jeg er ingen shopoholiker, sånn egentlig! Ikke alt er til MEG – jeg bestiller klær til samboer også! Og sko til min venninne! Gaver til min nevø! Og TENK så mange returer og bytter det er, det virker jo som jeg handler mye mer enn jeg strengt tatt gjør! Det er da ikke min skyld at jeg må sende tilbake en BH for tredje gang fordi det er noe feil med størrelsen, puppene mine har da vitterlig ikke krympet (jeg sjekket dette grundig og kunne konstatere at de ikke har krympet). Så kjære Sonja – ha tålmodighet med meg. I hvert fall inntil jeg bytter utleveringssted i ren skam.

I dag har jeg for en gangs skyld vært fysisk innom en butikk. Jeg har kjøpt hårfarge. Jeg har ikke farget håret på evigheter. Jeg husker før, i gamle dager, hvor man farget håret fordi det var gøy. 

Jeg har hatt alt fra gulrot til kommunefarget til svart som natta til blondt m/ grønnskjær. Det var gøy, det. Nå kjøper jeg hårfarge fordi det står «covers grey» på pakken. Tidene forandrer seg, du.

Ellers har jeg drukket masse kaffe. Men skal prøve å ikke ende opp som Dave Grohl (bli innlagt på sykehus med kaffeoverdose). Ha en fortsatt fin aften!

Mono etter "Forvandlingen"
 - og her ser dere hva jeg mener med grått hår. HELGRÅTT!  UÆÆÆÆÆ

Jeg, en hvit metallkylling

For de som klør seg i hodet og lurer på om jeg har blitt sprø – neida, det har jeg ikke. I hvert fall ikke mer sprø enn vanlig. «Hvit metallkylling» er rett og slett en direkte oversettelse (fritt oversatt..) av det kinesiske tegnet jeg tilhører. Altså Hanen. Eller metallhanen for å være nøyaktig. Hanen høres unektelig litt bedre ut enn «kylling», det skal jeg være enig i. 

Og hvorfor jeg kom inn på kinesisk astrologi? Det er jo nyttårsaften i dag, dere! I følge den kinesiske kalenderen starter det nye året 23. januar. Nå går vi inn i Dragens år, noe jeg har lest skal bli forrykende, fargerikt og morsomt. Og det har jeg store intensjoner om at dette året skal bli. Jeg sier som Harald Rønneberg: «Jeg har en ekstreeeemt god følelse....» 

Forresten, jeg leste at den hvite metallkyllingen (eller metallhanen, da) er skikkelig arrogant. HVAFORNO? Det vil jeg ha meg frabedt. Sludder og pølsevev (ikke fra kyllingspølse, altså).

En HANE i luftig svev

Sånn rent bortsett fra at jeg kunne ønske jeg kunne feiret nyttårsaften i dag, jeg også (på nyttårsaften 31. desember jobbet jeg nemlig, hadde feber og kom hjem uten stemme og sk(r)ålte med meg selv med et glass...vann), føler jeg meg veldig klar for et år med Dragen. Jeg har nemlig lest at dette er året for «de store begivenheter». Og da bør menneskeheten skynde seg, før det er for sent hadde jeg nær sagt. 

21. desember er det jo som kjent dommedag, i følge Mayakalenderen. Noe som er omtrent like sannsynlig som at jeg er arrogant. Altså ikke så veldig sannsynlig - håper jeg. Hihi, neida. 

Men i og med at dette er året for fargesprakende og morsomme begivenheter, har jeg allerede nå lagt planer (ok, så er det vel ikke en begivenhet av dimensjoner, men likavæl): første morsomhet i år (altså i Dragens år) blir TEATER! Min Theater-interesserte (høhø) venninne og jeg skal på Forvandlingen på Nationaltheatret. Noen som har sett den allerede?

Fra Nationaltheatrets hjemmeside

Og jeg er veldig spent på hva dette året kan bringe av store og små begivenheter underveis. Og de som kanskje har hatt en vanskelig start på det nye året og som ikke følger kinesisk kalender, så kan vi jo tenke på at i følge den kinesiske kalenderen starter det nye året rett og slett i morgen! Nytt år og nye muligheter, blanke ark og fargestifter til. Håper det blir et godt år for dere alle! 

Hilsen den hvite metallkyllingen....nei, jeg mener metallhanen!! HANEN! Argh.

Fra historienet.no

Kundeserviceproblemer

Her i forrige uke ringte det plutselig fra et ukjent nummer. Med min skrekk for å ta telefonen fra ukjente numre, tok jeg den selvfølgelig ikke. Men da det ringte for andre gang, måtte jeg sjekke Gule Sider. Det var fra et distribusjonsfirma, som altså leverer varer du har bestilt, på døren. Da ble jeg med ett litt mer nysgjerrig, for jeg hadde da ikke bestilt noen varer? I hvert fall ingen som skal leveres på døren! Så jeg, JEG, ringte opp igjen. Og det var da moroa startet.

Damen i andre enden spurte om hvor jeg bodde, ned til den minste detalj. Det holdt ikke med husnummer og oppgang, neida, etasje og leilighetsnummer (!) var vel så viktig å få ned på papiret. Noe jeg egentlig stusset litt på, da samme firma har levert en vare til meg tidligere - helt uten problemer. Men greit nok, forståelig at de trenger dette slik at de finner fram lettest mulig.

Men når jeg ikke husket leilighetsnummeret (som for øvrig aldri blir brukt) ble det fort litt vanskeligere for damen. Det kom en fyr til unnsetning, og jeg ble satt på vent mens damen tydeligvis fikk opplæring i hvordan føre inn den informasjonen hun allerede hadde fått på pc – sånn hørtes det i hvert fall ut der jeg ble sittende og overhøre samtalen dem i mellom.

Jeg tok meg en runde i stua og og satte på kaffen så lenge. Da kaffekoppen var fortært var omsider damen tilbake på tråden. Jeg fikk vite at det var en pakke fra en bokklubb som skulle leveres. Jeg vrei hjernen min ganske mange ganger rundt, og kunne ikke for mitt bare liv huske å ha bestilt noen bok - eller glemt å avbestille, for den saks skyld. Jeg forsøkte å spørre om denne angivelige pakken ville bli levert i dag, for det er jo litt kjekt å vite, men da skjønte ikke damen noen ting, og jeg ble satt over til fyren som hjalp damen tidligere i samtalen. Han var særdeles overhyggelig. Joda, han kunne bekrefte at det var "en vare fra en bokklubb jeg er medlem i som skulle leveres, men han trodde ikke det var en bok", sa han. Nei vel? Jeg ble på dette tidspunkt usikker på om jeg hadde surret noe inn i granskauen og sa derfor bare «ok, takk for det» og avsluttet samtalen.

Det var nå tid for å sjekke «Min side» hos den aktuelle bokklubben. Hadde jeg virkelig glemt å avbestille eller hva skjer. Men neida; under «Mine bestillinger» var det såvisst meg ingen bok på vei, intet annet heller. Rare greier, tenkte jeg. Men så gikk det opp et lys, trodde jeg. AHA! De ringte sikkert kun for å få detaljert adresseinfo! Og det at fyren sa at «jeg tror ikke det er noen bok» - det sa han sikkert fordi det ganske enkelt ikke var noen bestillinger der og da! Haha, jeg er lur! Men dette måtte jeg søren meg få klarhet i. Jeg, jeg gjentar JEG, ringte opp igjen.

«Hallo», sa damen. Jeg presenterte meg på nytt og spurte om det virkelig var en bok på vei, da jeg ikke venter på noen bestillinger fra den bokklubben. Eller ringte de kanskje bare for å få detaljert adresseinfo? Damen skjønte ingen ting nå heller og ropte på sin medhjelper. «Er det fru Olsen NÅ IGJEN????!!» hører jeg ham si i bakgrunnen. Ja, for tenk, det er det. (Og hva er dét for en ting å si forresten; NÅ IGJEN? Det var da vitterlig DE som ringte MEG først).

Jeg gjentok spørsmålet mitt til den overhyggelige fyren som egentlig ikke var så hyggelig likevel. Han kunne bekrefte at det var en pakke til meg. Vel ok, da vet jeg at det tydeligvis er en pakke til meg som jeg aldri har bestilt. I og med at fyren ved første samtale hadde sagt «jeg tror ikke det er noen bok», dristet jeg meg til å spørre om han hadde info om hva pakken kunne være. Nei, det kunne da ikke HAN vite, og greit, det skjønner jeg, men da er det jo litt pussig å si at han «ikke tror det er noen bok» in the first place.

I stedet begynte han inngående og i detalj å fortelle om HVORFOR de måtte ha detaljert adresseinfo, og om deres interne arbeidsrutiner i forhold til levering av pakker. Hvorfor forteller du meg dette??

Det var da jeg gav opp. Jeg sa takk for samtalen og sa at jeg fikk kontakte bokklubben i stedet, for nå vet jeg hvertfall at det er en pakke på vei som jeg jeg aldri har bestilt!

«Godt, nytt år, Fru Olsen, godt nytt år!» sa han innsmigrende. JA, JEG VET JEG ER HES OG HAR INFLUENSA, MEN DU TRENGER IKKE SNAKKE TIL MEG SOM JEG ER 80 OG TILBAKESTÅENDE FOR DET!!! Dust.

Og med det fikk jeg bekrefta, en gang for alle, at det er en grunn til at man aldri bør ta telefoner fra ukjent nummer, langt mindre ringe de opp igjen.

-----------

Nå er det gått halvannen uke, men tror dere pakka har dukket opp....? Ti poeng og et ukjent antall bortkastede ringeminutter til den som tipper riktig.