Jeg elsker Fagprat av Flu Hartberg. Da
jeg leste stripa under tenkte jeg at hei, her er det bloggmateriale!
Host.
Husker nemlig godt min ungdoms vår
hvor jeg og min like la de mest spektakulære planer for tjueåra.
Vi
var nitten og fulle av pågangsmot, vi hadde så klart hele verden
for våre føtter. Vi hadde så mange drømmer, som vi med den
største selvfølgelighet skulle gjennomføre. Vi hadde trua.
For det første skulle vi flytte til
London. Vi skulle suse rundt i Camdens gater, bli med i en
friteatergruppe og henge med de kuleste musikerne på Camden street
(for både business & pleasure). Vi skulle studere smale fag ved
universitetet på si og finne de særeste bruktsjappene. Og for det
andre skulle vi satse helt og fullt på en kunstnerisk karrierevei.
Vi skulle gi jernet.
Men det ble ikke London på girlsa. Det
ble Oslo. Eksotisk nok for to 20-åringer fra bygda. Vi begynte å
studere mer eller mindre sære fag og handla klærne våre på
Underground. Vi bodde i kollektiv og drakk søndagspils på Mono. Det
var gode tider. Og god tid til å legge lumske planer for resten av
tjueåra. Vi skulle nemlig si opp de trygge jobbene som vi etter
hvert hadde fått, og åpne kunst- og kulturhus. For en genial idè!
Helst skulle det ligge i en gammel nedlagt fabrikk. Fem meter under
taket og med lukta av murpuss og svart kaffe. Vi begynte å planlegge
egenproduserte fotoshoots og collagekunst som skulle pryde veggene.
Helt til vi fant ut at det ikke var rett tid og sted for slike
elleville påfunn, liksom. Vi hadde da strengt tatt viktige jobber å
gå til, hus og hjem og utgifter og...
Like fullt tror jeg det er sunt for
sjela med slike (urealistiske) planer. Det å være inspirert, litt
gira.
Derfor har vi nå lagt store planer for førtiåra. Vi kommer
førtiårskrisa i forkjøpet og stikker til Italia et par måneder,
bor på en vingård, drikker rødvin og leser poesi til sola går ned
(og gjerne litt lenger). Gubbene får bli igjen hjemme. Det
interessante blir å se om vi DENNE gangen får det til. Kan jo ikke
akkurat stikke fra ungene (som vi ikke har enda) heller. Og når sant
skal sies, i mitt 31 år gamle hode har de litt mer jordnære
drømmene blitt vel så spennende som de elleville. Og det å faktisk
være i en prosess, ha inspirasjon og drømmer, om enn ikke helt
realistiske, syns jeg er viktig. Og gøy! For det man vil nok,
kommer man til å gjennomføre uansett.
Ps. Gleder meg til i morgen, T! Hvilke
spektakulære påfunn klarer vi å hoste opp da? Hoho.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar