Vil du ha plassen min?

Har du noen gang, på bussen, sett en eldre person komme inn og deretter overveiet om du skal gi fra deg sitteplassen din? Skal, skal ikke? Det har nemlig jeg. Ikke fordi jeg er spesielt gjerrig på å gi fra meg plassen min. Heller ikke fordi jeg ikke ofrer de eldres ve og vel en tanke. Det er vel heller det motsatte. Tenk hvis den eldre damen vil bli støtt av å bli tilbudt plassen, og det av en ung jypling! «Ser jeg virkelig SÅ gammel og skrøpelig ut? Jeg er jo bare niogseksti» tenker damen og blir tung til sinns, og forsøker å holde maska. Eller den eldre herremannen som plutselig ser ti år eldre ut etter at jeg velmenende har spurt om han vil sitte ned. Smerte.

Jeg synes dette er vanskelig, jeg. Såpass vanskelig at jeg flere ganger har sittet en hel busstur og veid for og i mot - og ender opp med «i mot». Når jeg omsider kommer meg vel hjem, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke spurte. Hadde bare alle vært som denne mannen hadde det vært en smal sak. En røslig kar på rundt åtti, tipper jeg. Ordentlig bestefartype med vom og hvitt skjegg, dog litt morsk. Han så i grunnen litt sliten ut. Jeg tok sjansen. «Vil du sitte?» To sekunder virket som evigheter, før brumlebassen med ett brøt ut i et digert smil og sa på kav dansk: «Nei, ser jeg ut som jeg behøver å sitte?!» mens han lo hjertelig så magen ristet. Ho ho ho. Rist, rist. «He-he», svarte jeg, «neida, jeg trodde jo aldeles ikke det, men man kan jo aldri vite». Han lo hele veien hjem, og jeg fniste.

Da er det verre med de som snurper igjen munnen mens de mumler noe om at «jeg står da aldeles fint som jeg gjør» mens de snur seg bort i indignasjon.

En oppfordring til alle eldre hvor det kan være vanskelig å gjette seg til både alder og helsetilstand: SPØR! Bare si fra om du vil sitte! Jeg gir gladelig bort plassen min til enhver person med antydning til blått hår eller stokk. Og andre også, for den sakens skyld. Dessuten; som regel spør jeg alltid om du vil sitte, men i tvilstilfeller kan det hende du ikke blir spurt. Det er ikke fordi jeg helst vil sitte sjøl, men fordi du ser ung ut! Du ser rett og slett så inn i granskauen fresh ut at jeg anser det som direkte uhøflig å antyde at du skulle ha behov for en pust i bakken. Det jeg aller minst vil være er en som indirekte påstår i full offentlighet at du er G-A-M-M-E-L og dårlig til beins, når du egentlig er sprek som en ungfole.

Avslutningsvis må jeg bare fortelle om en liten gutt, sju-åtte år tenker jeg han var. For noen måneder siden tilbø han meg, 30-åringen, plassen sin på bussen. Han skulle av på neste stopp kunne han fortelle. Først ble jeg veldig rørt og glad av guttens gode handling. Ah, for en godt oppdratt liten herremann med omtanke for andre, tenkte jeg. Jeg takket ja og fortalte at han var veldig snill som tenkte på meg, en trøtt og smått aldrende kvinne på vei hjem fra jobb. Først når jeg kom hjem begynte jeg å tenke på at jeg i guttens øyne antagelig var en fossil fra sånn cirka tidlig steinalder. Men hva gjør vel det, når handlingen var god! Så kanskje det er aller best å bare spørre, uansett? 

Så får de som blir snurt bare snurpe igjen.