Jeg må bare innrømme det. Jeg er en pyse og et hysterisk kvinnemenneske. Jeg har edderkoppfobi.
Det går greit med de små. De som er små som knappenålshoder eller erter og små nok til at man ikke kan se hårene på beina deres. De som er så små at de til og med kan forveksles med en maur. Maur og denslags har jeg nemlig ingen problemer med. Ikke engang stankelbein eller gresshopper gjør meg nevrotisk. Det er de store som er problemet. De store som kan pile fort bortover. Som ser på deg og pønsker ut måter å angripe deg på. Jeg har til og med hørt at de kan hoppe. Føler de seg truet kan de hoppe flere meter og lande på offeret sitt og sette tenna i det. Det vil si i meg. Det er hvertfall slik det fortoner seg i mitt hode når jeg støter på et av disse uvesenene.
Her vi bor har vi fellesvaskeri i kjelleren. Noe som i seg selv er kjedelig nok. Men det verste med denne kjelleren er at den rommer opptil flere husdyr. Og selvfølgelig snakker jeg ikke om små søte mus eller uskyldige kakerlakker – nei, det er HER de holder til. De store. De ligger på lur i sprekken i taket. Bak vasken. De er til og med frekke nok til å plassere seg midt på lyse veggen, til allmenn beskuelse og forferdelse. Dette fikk jeg smertelig erfare for en tid tilbake. Jeg ante fred og ingen fare. Trasket nedover en helt vanlig dag, men dagen skulle aldri bli den samme igjen. Satte på en vask og gjorde meg ferdig. Var på vei ut av vaskerommet.
Og der! På veggen foran meg. Der satt den. En svær, usannsynlig stygg sak dekker omtrent en fjerdedel av veggarealet. Den ser på meg med et ondskapsfullt blikk og jeg kunne nesten lese tankene dens: «Der kommer hun igjen. Henne har jeg ventet på. Jeg ser frykten i øynene hennes og det skal jeg jammen benytte meg av. Kanskje jeg til og med skal utnytte mine hoppeferdigheter i dag. Moahahahah.....». Sjelden har klisjeèn «stiv av skrekk» vært mer dekkende. Paralysert sto jeg der, etter først å ha hylt fra meg både langt og lenge. Til alt overmål var også min samboer med for å vaske (vi praktiserer likestilling her i huset), men uansett hva han sa, så jeg bare styggen sjøl på veggen.
Det var meg mot styggen. Minuttene gikk, men jeg klarte ikke å gå forbi den slik at jeg kunne komme meg i dekning. Den nektet å flytte på seg. Av ren ondskap satt den bare på veggen og stirret olmt på meg, ventet på en anledning til å angripe. Min samboer sa at den er nok minst like redd for meg som jeg er for den, men det øret ville jeg ikke høre på. Det eneste jeg tenkte var: «Når jeg løper forbi kommer den til å hoppe på meg!» Jeg var på gråten. Men noe måtte gjøres. Jeg kvinnet meg opp, sakte men sikkert, fant fram til min urkvinne, min indre styrke. Etter tjue minutter, med samboer som motivator og hobbypsykolog, klarte jeg å spurte forbi. Fort, fort, uten å se. Der ja. Jeg kom meg i dekning. Den gikk ikke til angrep. Jeg var reddet.
Det gikk omtrent to måneder før jeg turte meg ned i vaskekjelleren igjen. I mellomtiden var det samboer som måtte vaske klærne. So much for likestilling. Fremdeles er jeg på vakt.
Noen måneder senere var vi i Praha. Vi er stadig vekk i Praha, min samboer og jeg. Byen er kjent for sine mange broer, vakre katedral og nå også for sine mange edderkopper. De lever i tårn, borger og spir som det finnes så mange av i byen. Uansett, edderkopper er, tro det eller ei, ikke det som opptar mine tanker mest mens jeg er på ferie. Men så var det en dag da, at vi kom på den glupe idè at vi skulle gjøre noe vi ikke hadde gjort før. Hvis dere har vært i Praha, vet dere at det er et tårn ved inngangen til Karlsbroa. Dette tårnet fant vi ut av vi skulle opp i. Tenk, for en utsikt vi ville få! Kjære vene, dette kunne vi ikke gå glipp av. Som sagt, så gjort.
Det var en snirklete vei opp. Trappetrinn etter trappetrinn. Vi kom da opp til slutt, og det var folksomt. Turister i alle slag og fasonger, unge og gamle. Plutselig hører vi et hyl av dimensjoner og en guttunge forsvinner ned trappene som han hadde styggen sjøl i hæla. Hva var dette for noe? Spøker det her oppe? Når vi kommer ut på tårnbalkongen skjønner vi hvorfor. Hadde det enda vært så vel som spøkelser. Edderkoppene dekket hele tårnet. De var under deg, over deg, på siden. De hang i spindelvev, de gikk bortover veggene, de satt i klynger. Det var rett og slett en edderkoppfarm der oppe. Noen av de andre turistene så temmelig uberørte ut, andre kikket på uvesenene med skeptiske blikk. Hos atter andre kunne jeg skimte skrekkblandet fryd – eller bare skrekk.
Nå var vi kommet inn i folkemengden. Det var altså ingen rømningsvei. Den lille gutten hadde vært smart nok til å rømme før han beveget seg inn i trengselen. Så smart var ikke jeg. Jeg var rett og slett låst i en edderkopptue, sammen med en haug med mer eller mindre skrekkslagne turister. Eller enda verre; totalt avslappede turister som helt uanfektet spankulerte på tårnbalkongen som de aldri hadde gjort annet. Det var da jeg tenkte tanken; dette er jo perfekt! Dette er eksponeringsterapi du bare kan drømme om. Nyt den tiden du er her oppe, og edderkoppfobien vil være en saga blott! (Før den tanken tenkte jeg at jeg alltids kunne hoppe ut fra tårnet, men kom til den konklusjon at det kanskje ville være litt dumt).
Vi overlevde tårnopplevelsen selv om jeg ikke fikk med meg så mye av utsikten. Kom oss ned igjen og ristet hår og klær et tosifret antall ganger for å forsikre oss om at vi ikke tok med oss et av disse beistene tilbake til fedrelandet.
De siste årene har jeg stort sett vært forskånet fra å støte på slike store, stygge. Bortsett fra èn gang, da. Vi skulle igjen til Praha (lot oss ikke skremme av tårnopplevelsen), og dette var kvelden før vi skulle reise. Jeg skulle på badet for å pusse tenner. Der ble jeg overrumplet av et digert beist på veggen. Også på badet, da! På badet hvor man liksom har sin egen hule, en oase hvor man kan være i fred og finne sjelero. Et hyl senere og jeg kommer hyperventilerende ut til min samboer som sitter på kjøkkenet. Han må igjen redde en jomfru i nød. Han må i tillegg riste klærne mine, sjekke oppi sminkepungen min, riste håndklær, sjekke i dusjen og i skapet. Han måtte til og med gjennomgå soverommet. I etterkant trodde jeg at jeg så edderkopper overalt. Nervene mine ble frynsete. Vi kom oss til Praha og heldigvis slapp jeg unna flere slike traumatiske opplevelser. Men en ting kan jeg hvertfall konkludere med; aldri om jeg skal opp i det tårnet igjen. Eksponeringsterapi funker tydeligvis ikke.
Hey there, mr. Spider!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar