Livshistorien på ti minutter

Så lenge jeg kan huske har jeg vært en person som vilt fremmede mennesker tilsynelatende synes det er helt greit å slå av en prat med. Enten jeg venter på bussen, sitter på bussen, står i kø på posten eller sitter alene på café er det alltid en eller annen som gjerne vil fortelle meg livshistorien sin på ti minutter.

Jeg utstråler sikkert noe som får alle disse menneskene til å ville betro seg til meg, for jeg tiltrekker meg det som måtte krype og gå av ensomme ulver, byoriginaler og andre skruer. Mange ganger er det mye interessant og spennende som kommer ut av slike tilfeldige samtaler.

«Ja, ofte er slike møter rett og slett givende,

ikke bare for den ene parten, men for oss begge»

Men. Det er jo alltid et men. Det er jo ikke hver gang, og spesielt ikke etter en lang arbeidsdag - eller på dager hvor du helst vil bygge deg en hytte til skogs milevis fra folk - at du ønsker å stille deg til disposisjon for oppgaven «hobbypsykolog, selskapsdame og sjelesørger i ett» på fritida. Det er ikke alltid du er klar for full monolog hvis hodet ditt er fullt fra før. Med åra har jeg derfor blitt hardere.

Der jeg før kunne stå som en åpen bok, smilende til de fleste, med åpent blikk mot hvermannsen i nærheten, lagelig til for hogg – har jeg nå blitt utilnærmelig og cool. Noen ganger orker man rett og slett ikke flere livshistorier, morsomheter eller rørende/pussige/tragiske fortellinger. Jeg orker ikke lenger le høflig, lytte oppmerksomt og nikke engasjert til vilt fremmede. Kall meg gjerne en kald fisk, men sånn var det blitt. Selvsagt svarer jeg hyggelig hvis noen begynner å prate, men det finnes da grenser. Gjemt bak solbrillene står jeg nå på bussholdeplassen, uten å foretrekke en mine. Og de som trenger noen å prate med, har stadig minket.

Inntil jeg en dag satt meg på bussen ved siden av en dame med en stor hund. Av med solbrillene, smilte til damen. Naturligvis gjør jeg det, det er jo vanlig høflighet. Hva hun fortalte får bli mellom oss, men det var med lyst sinn jeg gikk av bussen den formiddagen. Og det tror jeg hun også gjorde.

Og hvor vil jeg med denne historien? Tja. Kanskje at den gylne middelvei er den som fungerer aller best? Her kunne jeg egentlig skrevet en hel avhandling (og det gjorde jeg og, men tror det hadde blitt litt kjedelig å lese), men jeg tror jeg nøyer meg med å gjøre det kort og sier at de beste samtalene helt klart er de hvor begge skilles med ekstra påfyll.

«Og Containment er vel og bra, men bør være forbeholdt jobb»

En sann røverhistorie på tampen: Samboeren min og kameraten hans tiltrakk seg konsekvent alle slags pussige skruer hver eneste gang de møttes. Spesielt husker jeg historien om Rolfern og Tore Hund. Samboeren og kameraten var på pub, en brun en sådan, og to herrer på nærmere 70 slo seg nochalant ned ved bordet. Disse to herrene, Rolfern og Tore Hund, var særdeles pene i både tøyet og spåket, og «nu», «meget» og «disse børnene nu til dags» opptrådte hyppig i vokabularet.

Rolfern og Tore Hund var i overkant galante og innsmigrende, ville spandere på gutta og det var ikke måte på - det var liksom noe som skurret. Samboeren min og hans kamerat skjønte snart tegninga og forlot diskret (ås)stedet. Men Rolfern kom hakk i hæl! Med den 70-årige Rolfern løpende heseblesende etter, så gutta ingen annen utvei enn å gjemme seg i en trappeoppgang rundt neste gatehjørne. Der sto de musestille mens de hørte Rolferns skritt komme stadig nærmere.

«Kom tilbake, gutter!» ropte Rolfern.

De trakk en lettelsens sukk da Rolfern ikke oppdaget skjulestedet, men løp rett forbi, og gutta kunne fortsette byturen i fred og ingen fare (inntil neste pussige skrue gjorde sitt inntog, men det er en annen historie).

Kan ikke skjønne hvorfor folk absolutt skal prate
når jeg sitter her på busstoppet, altså

Med solbriller på går alt så meget bedre