Menn og sånt

Fant ut at jeg har viet temaet menn alt for liten oppmerksomhet her på min elskede blogg. Det må det selvsagt gjøres noe med! Og alle hjerter gleder seg, vil jeg anta (spesielt mitt eget).

I løpet av mine 30 år har jeg jo møtt ganske så mange av arten. Ikke på den måten, altså. Nei, for all del. Men når jeg tenker tilbake er det jo blitt en god del artige episoder. For å ta det «positive» først: I kjæresteforhold er det jeg som alltid har vært hun kjipe som gjør det slutt. Jeg har rett og slett (ikke for å skryte, på ingen måte) aldri blitt dumpa av en kjæreste. Det er ikke fordi jeg er så himla fantastisk, men fordi... jo, ok da, så er det nok derfor. Jeg kan bare ikke noe for det, liksom. Men ok, digresjon til side, la alvoret begynne - FØR alt dette, folkens, hadde jeg en mildt sagt endeløs årrekke med total uflaks når det gjaldt det motsatte kjønn. Jeg var hellig og ubarmhjertig overbevist om at jeg kom til å bli den evige peppermø, tanta som satt på kammerset og tvinnet tommeltotter til solen gikk ned.

Og historien starter her:

Min karriere på guttefronten begynte i gata. Jeg bodde nederst i gata, han øverst. Han var bare sååå søt. Boblejakke, hockeysveis, alt var på stell. Han var stor, sikkert 12 år og greier. Så jeg sendte et brev, jeg. Jeg tegnet ham og meg med hjerter rundt og la det i postkassa. Til foreldrene hans. Det hele endte selvfølgelig med at faren hans hadde det veldig moro på min bekostning når jeg rødmende måtte gå forbi huset. «HEI! Er det DU som er kjæresten til sønnen min?» etterfulgt av rungende latter til glede for resten av nabolaget. Nei, jeg er ikke kjæresten til sønnen din. Flott.

Men jeg lot meg ikke skremme av dette. En del år senere sendte jeg nemlig på nytt et brev, denne gang med BILDE (i tilfelle det skulle være noen tvil om at det var meg) til en mørkhåret kjekkas som hadde vunnet mitt ungpikehjerte. Heller ikke dette funket som ønskelig og jeg la derfor opp karrieren som kjærlighetsbrevskriver. Enda senere, på ungdomsskolen, hadde jeg hang up på en skrue med trommestikker som ikke enset meg nevneverdig, men som til slutt ble sammen med venninna mi i stedet. End of story.

Men så, dere. Snart ble jeg gammel nok til å dra på byen. En av byens aller mest ettertraktede rockegutter så min vei. Faktisk flere ganger, ja i flere måneder, så han min vei, før han etter en fuktig kveld unnskyldte seg og mumlet at du er nok litt for ung for meg, baby. Jadaaaa, jeg vet jeg er ung, men ser du ikke at jeg er an old woman trapped in a young girls body?? Svarte jeg. (Neida, jeg sa ikke det, altså, om det var noen tvil). Men dette var enden på visa og jeg sa vel ikke stort. Egentlig sa jeg ikke noe særlig i det hele tatt når vi møttes, jeg ble bare forvandlet til en skjelvende geléklump med talevansker og motoriske problemer. Og det er jo strengt tatt et ganske dårlig sjekketriks.

Men historien som tar kaka må vel være denne: Jeg hadde datet en fyr i noen måneder og alt gikk på skinner, ja, faktisk over gjennomsnittlig bra - trodde jeg. Inntil en dag hvor jeg fikk en melding hvor det sto: «Jeg skal bli far». Og jeg var ikke mora, for å si det sånn. Og det var ikke hvilken som helst dag heller, nei, karen fant det for godt å sende meg denne oppmuntrende meldingen på selveste nyttårsaften. Godt nytt år til deg og. Og jeg bør vel kanskje legge til at det senere viste seg at alt sammen bare var - ja, du gjettet riktig – oppspinn, det reneste sludder og pølsevev. Det var da jeg begynte å lure på om min egen dømmekraft hadde sagt takk for seg for godt. Men, det meste er godt for noe og denne historien vekker i det minste vantro latter og måpende ansiktsuttrykk i festlige lag.

Så moralen er; kyss (eller skriv brev til) mange frosker - og vær en frosk selv – for tenk så mye moro man ellers ville gått glipp av! (og noe må man jo ha og fortelle barnebarna.. «da mormor var ung, da...»)

(Ps. Til de som evt måtte føle seg truffet: Please, ikke søksøk meg. Dere er anonymisert i motsetning til meg. På forhånd takk. Peace & Love, Lupinella).