Aamodt bru. Mitt territorium. Mitt trygge landskap. Jeg vet hvor jeg skal, jeg er underveis og på vei. Det er en umulighet å gå seg vill. Selv de som lever i villfarelse kjenner retningen.
Gå. En duvende fornemmelse fyller kroppen i det jeg setter første fot på treverket. Fornemmelsen, som lett kan forveksles med båtturen med den tjuefemfots snekka, da brisen var flau og du gynget lett ved rekka. Fornemmelsen, som lett kan forveksles med turen hjem fra løkka, en time inn i morgenlyset og det var du som var brisen.
Akkurat sånn er det.
Men så stoppet jeg opp. Jeg står på brua og snur meg og ser en annen vei. Jeg ser ned, ser under. Det var småfisk, andunger og dyvåte hunder. Det grumsete vannet har klarnet og gjort elva gjennomskinnelig. Det satt ikke en gang et troll under Aamodt bru. Sikten er god.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar